Dødsstraff - en skikk for barbarer

Hvorfor er vi så lite opptatt av dødsstraff? Den kan på mange måter sammenlignes med romferder. Begge temaer har like liten interesse og ligger oss for fjernt. Kanskje er temaet for stort og uhåndterlig? Og for mange, ubehagelig?

Mediene skriver side opp og side ned om en familietragedie i Trøndelag. Tidligere ble slike saker dempet ned som svært tragiske og man tok hensyn til de berørte, men i dag terpes det på samme sak og oppslagene er mange.

            Men de virkelige store, globale temaer engasjerer vanlige medier seg sjelden i, nemlig det at mange statsmakter fremdeles praktiserer dødsstraff, en barbarisk metode og helt uakseptabelt.  At et - på mange måter foregangsland som USA - fremdeles praktiserer dette, burde vært tatt opp av politikerne på høyeste plan, ustoppelig. Og journalistene skulle vært pådrivere for å få dette på dagsorden, men det skjer sjelden. 

            Lørdag 30 november fikk vi som medlemmer av Norsk P.E.N invitasjon fra Amnesty til å være med å lyse opp Oslo Rådhus, i protest mot at flere land fremdeles praktiserer dødsstraff. Dette er en del av prosjektet Cities of Life som Oslo nå tar del i, og det var appeller fra flere, og også taler av Marianne Borgen, som representant fra Oslo Bystyre. Visste du at det siden juni er henrettet 300 iranere, mange av dem politiske fanger? Samtidig med at det pågår politiske oppmuntrende avtaler mellom stormaktene. Nesten ingen snakker om dødsstraffene.

 Det møtte kanskje et par hundre mennesker, 58 av oss (like mange land som fortsatt har dødsstraff) bar fakler og fikk plakat å holde opp, en for hvert land som fremdeles dømmer folk til døden. Selv fikk jeg tildelt Barbados, der er det ikke henrettet noen siden 1984, mens to ble dømt til døden  2012. Jeg håper styresmaktene der tar til vettet før dommen blir fullbyrdet.

Trikkene som kjørte i begge retninger forbi Rådhusplassen var fulle av folk som stirret på oss og mange tok bilder av alle faklene. Så ble det på denne måten noen ekstra publikummere, selv om de færreste skjønte hva som foregikk.

            Mitt engasjement i saken skyldes at jeg har skrevet et manus om mitt tiårige vennskap med en fange på dødscelle i Hunsville, Texas, med tittelen:  Trå på grønt gress. Tittelen viser til at han aldri, så lenge han satt inne, 12 1/2 år, fikk kjenne grønt gress under føttene. Min venn ble henrettet i 2003. Jeg lovet ham at jeg skulle skrive bok om ham. Ingen norske forlag har hittil antatt manuset, jeg har fått refusjoner uten begrunnelse og heller ingen konsulentuttalelser. Jeg antar at det først og fremst skyldes manglende engasjement for temaet. Hadde det vært et snev av interesse kunne jeg fått gode råd om hva som evt. kunne vært gjort bedre og annerledes. Det har ikke skjedd. Ikke ennå.

            Den manglende interessen avspeiler hva jeg har opplevd når jeg har snakket om saken. Folk blir glassaktige i blikket og snakker om andre ting. Som barnet i Trøndelag som døde.

            Det er godt at vi ikke har dødsstraff i Norge. Men - mange har med jevne mellomrom tatt til orde for å innføre dødsstraff igjen. La oss våkne opp før det skjer.

           

Eksperiment

Nå har jeg startet en ny facebookside, og en blogg Målgruppen er skrivende mennesker fra 60+.

 Dette er et eksperiment, men jeg våger å kaste meg utpå, fordi mer oppmerksomhet rundt dette tror jeg er nødvendig. Jeg vet at det sitter mange forfattere rundt omkring som har et ambivalent forhold til egen skriving, og ikke minst i forhold til f.eks forlagsredaktører og forlag. Forlagene skal tjene penger, og bestselgende forfattere går foran i køen. Men mye av litteraturen er smal, kanskje hører du til dem som skriver smalt? Mens vi blir eldre og eldre, blir forlagsfolka yngre og yngre. Likevel har vi over 60 mye på hjertet, og vi drømmer kanskje alle om å bli godtatt og ikke minst verdsatt og gitt oppmerksomhet? I fjor fikk en 94 år gammel forfatter kulturprisen for Nordland fylke for sin planlagte kommende bok. Det hører til sjeldenhetene, men burde skje oftere.

Jeg kaster ut noen spørsmål etter hvert, og så håper jeg at dere bruker kommentarfeltet. Målet med å være på sosiale medier med disse tankene er følgende: Jeg tror at vi sammen kan få forlagene til å forstå hvor mye verdifullt stoff vi alle bærer på. Det gjelder å stå sammen. Hva mener dere?

På visitt til elskverdighetens land

Etter 28 år har jeg vært tilbake i Kobe, Japan, for å feire hundreårsjubileum ved Canadian Academy, den internasjonale skolen der jeg jobbet som bibliotekarlærer, elementary library teacher. Turen ble foretatt fra 7 - 17 oktober

Jeg var temmelig spent da jeg landet ved Osaka Kansai internasjonale flyplass og skulle ta flybuss inn til millionbyen Osaka, der min venninne Yuko skulle møte meg ved endestasjonen for jernbanen, Amagasaki.  Alt gikk etter planen og gjensynsgleden var stor. Jeg bestemte meg i siste liten for å ta med min over 50 år gamle nordlandsbunad. Forsikring ble tegnet og sølvet tok jeg med i håndbagasjen. Det var tretti grader varmt hver eneste dag jeg var der, likevel angret jeg ikke at jeg bar bunad under banketten lørdag kveld i Hotell Okura, med 350 feststemte gjester fra 40 land og Kobes ordfører til stede. Aldri er en nordlandsbunad blitt mer lagt merke til, jeg tok en runde rundt de mange bordene, og alle ville ha bilder av meg i bunaden fra Nord-Norge. Jeg var den eneste bunadkledde, mens det vrimlet av nydelige kimonoer på store og små.

            For øvrig var hele oppholdet et eneste stort eventyr. Jeg bodde hos to gamle japanske venninner, først altså hos Yuko i Ashiya, (Kobes Bærum) en enke som jeg har holdt kontakten med siden mannen min, sønnen min og jeg bodde der fra 1982-85. Yukos gamle mor på 90 bodde sammen med henne, og fordi moren ikke snakket engelsk, dukket det etterhvert opp mange japanske fraser fra glemselen.  I Japan føler man seg trygg overalt, selv om det på toget hjem om kveldene  var reserverte vogner for kvinner.  Og så var det ut og vandre i nattemørket til målet. Hver dag bød på nye opplevelser. Jeg var der i ti dager, mens jubileet varte over tre av dem. Jeg møtte også igjen min gamle hjelper i biblioteket, Tami som i mange har vært te-seremonilærer ved skolen.  Hun går i kimono hver dag når hun skal lære studentene skikken med å servere te på den gamle japanske måten. Derfor gad hun ikke ha på seg kimono under banketten.

            Jeg traff et par unge pene menn i 40-årsalderen under banketten som sa, uavhengig av hverandre: – Det er noe kjent med ansiktet ditt. Det viste seg at de hadde vært  mine elever. De var ca ti år den gangen jeg bodde der.

            De siste par dagene flyttet jeg  over til en lærerkollega, Michiko Senoh i Nishinomiya. Hun var forresten i Norge i 1991, sammen med sin søster. Moren min i Bodø var den gangen på besøk hos meg i Oslo, og Michiko og hennes åtte år eldre søster leide bil og kjørte nordover. Moren min lånte dem leiligheten sin og det har de aldri glemt. De tok båt over til Lofoten og jeg skrev litt om dem i Aftenposten, da jeg jobbet der som journalist.

            Nå skulle vi altså fornye vennskapet, de to søstrene Michiko (72) og Ikuko (80) bor i et typisk japansk bygget hus med tatamimatter og lave bord, og jeg sov på futonmadrass i stuen, mens jeg gjennom papirvinduene lyttet til tyfonen som vi heldigvis var i utkanten av, da den var på vei mot Tokyo. Hele huset ristet. Under jordskjelvet i 1995 hadde huset rast sammen, men de fikk det bygget opp helt likt det gamle. I huset bodde to gamle katter, søstre de også, 17 år gamle, i tillegg hadde de fire utekatter i den lille hagen, som ble matet av søstrene. Ingen av dem hadde vært gift, de hadde bodd sammen med foreldrene og en bror, men disse var nå borte. Mens Senoh-san hadde forsørget hele familien som

japansklærer, hadde Ikuko aldri hatt jobb utenfor hjemmet, hun vokste opp under og etter krigen, der mulighetene var små. Men de visste ikke det beste de kunne gjøre, og jeg holdt på å sprekke av alle rettene. Senoh-san tok meg to turer til tempelbyen Kyoto, der vi vandret gjennom vakre parker og matet karper i små vann med lotusblomster. Så syklet vi hjem fra togstasjonen om kvelden i regnvær, med paraply!

            Og maten! Den kan ikke beskrives, dere skulle sett all den sushien i alle fasonger i butikkene. Vi handlet på Coop. Den gangen var jeg ikke så betatt,  men nå elsker jeg japansk mat.

Billedtekst:

Marit møtte sin gamle venninne, teseremonilæreren Tami Mizushima.

Japanerne er serviceinnstilt og vennlige. Og logistikken er fantastisk, alt fungerer på tross av folkemengden.

Foto: Jo Hind

Les mer på bla bla bla ---

Jeg kunne egentlig ha gjort det, og jeg vet ikke hva det egentlig er som gjør meg så sint. Men hver gang NRK eller Aftenposten skriver, les mer på nrk.no eller ap.no

så sier jeg høyt ut i lufta: Og det tror du jeg gidder? Nå sitter jeg nemlig veldig godt i stolen min og jeg har stengt datamaskinen min for i dag, og i morgen er dette historie, da har jeg allerede glemt det.

Samtidig ergrer det meg at jeg kanskje har gått glipp av noe viktig. Men det får så være. En ting er meg selv som elsker å være på nett. Men så er det alle de andre, for det er faktisk ganske mange nålevende (de dør jo ut etter hvert da) som ikke har peiling på hva det snakkes om, når det sies "les mer om denne saken på nrk.no", eller i Aftenposten, les mer på ap.no. Nesten overalt kommer dette utidige fenomenet opp.

Det er faktisk ennå en god del av oss som aldri har vært på nett, og aldri kommer dit, som ikke tør, ikke vil fordi det høres for vanskelig ut og de ikke skjønner. De som daglig opplever den fornedrelsen som de tror alle andre tar del i, bare ikke dem selv. 

Fortell oss alt eller ingenting, takk!

Sigrid Merethe Hansen: Sofia

Jeg har fulgt med vårt medlem i Nordnorsk forfatterlag over en viss tid, og nå har jeg lyst å framsnakke
denne fine omtalen av boka hennes les her

Sigrid Merethe har skrevet flere nydelige tekster. Dette er et navn du bør huske, for det kommer sikkert mer fra henne.

Nordnorsk forfatterlag

Søndag 28 april ble jeg valgt til ny leder for Nordnorsk forfatterlag, der jeg har vært nestleder i tre år.. Kine Hellebust var leder, men nå steppet hun ned et hakk, og vi bytter roller. Vi hadde begge ett år igjen i styret før nytt valg neste år. Det er stort for meg å ha blitt vist denne tilliten, det skjedde på årsmøtet vårt på Reisafjord hotell i Nordreisa. Utrolig vakkert der, kan anbefales. I min presentasjon sa jeg at jeg har bodd midlertidig i Oslo i 50 år. Heldigvis kan man nå bo hvor man vil i landet for å være medlem i Nnf som jeg har vært i akkurat ti år nå. En stor del av hjertet mitt er likevel i Nordnorge, selv om jeg har det bra her jeg er, omgitt av min store familie med mann, barn, svigerdatter og barnebarn i samme bolig.

Les om oss på www.nordnorskforfatterlag.no eller her

Ny kjole til sommeren

– Bestemor, kan jeg gjøre noe for deg? Jeg trenger nemlig å spare litt penger. Jeg skal  på en avslutningsfest i juni, og ønsker meg en ny kjole og et smykke. Det koster 600 kroner for kjolen og 50 kroner for smykket. Venninnene mine har tegnet opp hvordan kjolen ser ut, jeg har ikke sett den selv.
Jeg lover henne at det nok skal bli en råd. Tenker på at ønskene heldigvis er beskjedne. Hun er 12 og 1/2, er heldigvis under Bieberhysteriet. Hun legger ikke fra seg jakker til flere tusen på Telenor arena. Hun har heller ingen slik jakker. Hun bryr seg lite om hva hun kler seg i, men jeg skjønner at dagen kommer om ikke så lenge.
Vi blir enige om at jeg skal finne noen småjobber så hun kan få seg en kjole og et smykke i god tid før festen.

Hvorfor må forlag ha trykte manus?

I en tid hvor de fleste av oss bokfolk bruker lesebrett og leser manus og alle slags artikler på lesebrett, er det ganske gammeldags at man må sende trykte manus til forlagene. Jeg har undret meg over hva grunnen til dette er. Og har kommet til følgende: Forlagene vil forhindre at manus sendes til flere. Utenlandske forfattere sendes sine manus til kanskje tyve agenter, i håp om at en av dem skal nappe på. Forlagene vet at mange forfattere sender sine manus til flere. Når det tar opp til et halvt år mange ganger å få svar fra et forlag, tillater jeg meg å si: Er det noe rart?  En ting er jo klart, blir et forlag interessert i et manus, ber de jo om en utskrift, og det antar jeg at forfatteren gjør med stor glede. Men - det må gå an å sende en pdf-fil i første omgang.

Min oppfordring til forlagene er derfor, godta en pdf-fil av manus, i alle fall i første omgang.

Prokrastinering

For noen uker siden lærte jeg et nytt ord: Prokrastinering. Det betyr rett og slett utsettelse. Jeg utsetter viktige ting jeg skal gjøre hele tiden. Akkurat nå skulle jeg fortsatt å skrive på manuset om min dødsdømte venn på dødscelle i Texas, men hva gjør jeg i stedet. Skriver her. Jeg har gått igjennom det meste av det jeg har skrevet i løpet av de de over åtte årene jeg har hatt denne bloggen. Det er en del positive erfaringer, men også noen negative ved å ha blogg.

Det positive er at jeg får en slags dagbok over det jeg har drevet md de siste årene. Det var mye jeg hadde glemt, og det gjør at jeg holder skriveprosessen i gang. De negative aspektene er mange flere.
Jeg får for eksempel aldri noen kommentarer til det jeg skriver, det skulle jeg ønsket at jeg fikk. Men så er det jo på en måte positivt, fordi jeg da heller ikke får negative kommentarer. Vi hører jo så mye om alle som får slike. Jeg skjønner at jeg må bli flinkere til å lage linker til andre. Og legge ut bilder, men så må jeg bruke tid på å finne de riktige bildene, og da må jeg sette meg bedre inn i bildeprogrammet på den macen jeg gikk over til i fjor.

Etter at facebook kom, og jeg også er der, så blir det mindre oppmerksomhet rundt bloggene. Jeg burde kanskje ha litt mer struktur på bloggen min, men så har jeg jo også en oppretta blogg som heter tekstbiter, og der har jeg også en del planer om hva som kan legges ut.
Men så er det jo alle disse bøkene som skal bli ferdig før jeg dør. Jeg har skrevet syv, har et manus hos forlag for den åttende og nå skriver jeg på en sakprosabok. Men det er ikke nok, det blir aldri nok, og man blir aldri helt fornøyd.

Nå må jeg begynne å lete etter bilder, har bestemt meg for at denne bloggen skal bli mer interessant etterhvert. Lover! Om noen vil gi meg gode forslag så sier jeg takk.

Vi er langt inne i det nye året. Jeg ser at det kan være funnet opp et nytt ord for sånne som meg.
Arbeidende pensjonist. Det høres bra ut. I Aftenposten sier Wenche Myhre som fyller 66 år i morgen at hun er pasjonist og ikke pensjonist. Pensjonist høres så bortplassert ut på en måte. Som om vi er stuet inn i siste vogn på toget.
Jeg kjenner meg høyst oppegående fremdeles, er på facebook og er registrert på Twitter, skjønt det siste har jeg ikke våget meg på ennå.
Det som bekymrer meg litt er det digitale klasseskillet vi nå har fått: Blant dem som kan noe om data og dem som er helt utafor. Dette holder jeg nå på å skrive en artikkel om.
Saken er at jeg har det så travelt at jeg slett ikke har tid til å oppdatere facebook og blogger og hva det enn er. Men det mangler ikke på interesse. Det kommer - kanskje en dag om ikke så lenge.