Sletteknappen
Hver dag får jeg eposter i innboksen min, både på iphonen og
macen min. Jeg
”tjener” hundretusener hver eneste uke på forskjellige
bankoperasjoner. Jeg får tilbud om utallige forestillinger, billige turer over
hele verden, det er ingen grenser for noen ting. For tiden er det alle
telefonene fra hele verden som er ute etter å selge aksjer og bitcoins. Jeg har
nå lært meg å ikke svare for å unngå at jeg hisser meg opp. Nå blokkerer jeg
telefonnummeret og til slutt sletter jeg det. Jeg får tilbud om erotiske møter,
av både kvinner og menn. En kvinne forteller meg gang på gang at hun har gått
forbi i nabolaget og ønsker seg en natt i sengen med meg. Jeg er mannen i
hennes liv. Jeg vet at alt er tull og tøys, jeg er langt over sytti så hun har
ikke peiling på hvem meldingene hennes når ut til. Kanskje hun ikke er en hun
en gang?
Jeg bruker
faste tider på dagen da jeg sletter og stenger og blokkerer. Og så skjer det
samme om igjen neste dag.
Men jeg kan
ikke bare slette uhemmet. Det kan være noe viktig blant all ’spammen’ som jeg
ikke må gå glipp av.
Jeg vet
hvorfor dette skjer. Det er prisen jeg har måttet betale for at jeg har lagt
igjen epostadressen min forskjellige steder opp igjennom årene. Velmenende
personale har fått meg til å tegne meg som medlem. God propaganda og
markedsførere er skyld i at jeg har flere facebooksider, flere blogger og
nettsteder, ennå har jeg ingen ønsker om å være dem foruten. Jeg er nysgjerring og vil helst følge med på
alt som skjer. Jeg finner meg i det, men skulle ønske at når jeg sier ’blokkér’,
så er det virkelig utestengelse og sletting.
Jeg sier
til meg selv: Jamen du sender jo også ut massebrev. Ja, jeg gjør det men det
jeg gjør er ikke spam. Jeg sender ut seriøse tilbud som noen av og til benytter
seg av. Jeg selger onlinekurs om hvordan man kan utgi sin egen bok uten at det
koster en arm og et bein, jeg skriver og får oversatt bøker som jeg håper skal
få folk til å tenke seg om når det gjelder dødsstraff, og jeg bruker
mesteparten av dagene mine til å finne veier for å selge det jeg har å tilby,
markedsføringen tar det meste av tiden min. Men det er jo så mange andre der
ute---. Konkurransen øker dag for dag.
Når skal
jeg stoppe? Når skal jeg legge ned virksomheten min? spør jeg meg selv. Aldri, er
min neste tanke. Problemet blir alt som må ordnes når jeg er borte, derfor har
jeg bestemt meg for å ordne opp i det også. Lage lister og gule lapper, slik
min svigermor gjorde da hun begynte å nærme seg slutten av livet. Forberede min
egen begravelse kanskje? Bestemme sangene?
-->
Vel, jeg er
fortsatt frisk, jeg trener hver uke, jeg lever fortsatt et godt liv i storfamilien
med mann, sønn, spansk svigerdatter, to av mine tre barnebarn, en stor hund og
to katter. Alle trenger omsorg, men det er vi gamle som har mest tid. Om
formiddagene er det stille her, da er vi i fullt arbeid med våre egne
prosjekter. Men etter skoletid – og i helgene – fylles huset opp med livlige,
pratsomme ungdommer, som gjerne vil låne kjøkkenet vårt, fordi det er større
enn deres eget. Da benytter jeg noen minutter til å prate med dem, det er
alltid noen nye fjes på besøk. Nå har interessen dreid seg over fra brownies,
vafler, boller og andre søte saker, til mer fornuftige matretter, som også jeg
får smake. Alt i alt, kan man ha det bedre?