Dagboknotater

Jeg hadde ikke regnet med at det skulle komme snø i dag, spesielt ikke siden herren i huset er på utenlandsreise, og hvem skal da måke? Ikke jeg! Det har jeg ikke gjort siden jeg gikk på SATS for fem-seks år siden og løftet et helt hus i løpet av en høst. Da jeg ringte og meldte meg ut etter seks måneder, ble jeg spurt om hvorfor. Jeg sa at det var så kjedelig og at jeg dessuten er så lat. Det hadde visst aldri damen på SATS hørt før, hun lo og sa at jeg var i alle fall ærlig. Men nå angrer jeg på at jeg sluttet, for jeg begynner å kjenne litt ondter både her og der. Men jeg ser fortsatt ikke sport på TV, og heller ikke vet hvordan det gikk til OL. Tok vi ikke noen medaljer? Joda, jeg vet jo det, det er dessverre ikke til å unngå. Men hvis TV-toppene tror at ALLE mennesker er interessert i sport, så er de helt på villspor. Så begynte noen å snakke om at fordi det gikk så dårlig i OL, trengte de mer penger, og derfor bør det komme en egen sports-skatt. Da synes jeg først vi skal få kulturskatt, altså skatt på kultur. Deretter kan vi begynne å snakke om sporten.

Flaks og uflaks i vinterkulda

Jeg hadde både flaks og uflaks sist torsdag den 19 januar 2006.
Uflaks: Bilen min kom i spinn - og danset ballett - på motorveien mellom
Asker og Oslo på det glatte sneføret. Den smalt to ganger i autovernet, en gang
foran og så bak.
Flaks: At det bare ble ytre skader, sånn som at forskjermen og bakskjermen måtte skiftes ut, og litt lys her og der, men ingen indre blødninger.
Største flaksen: Jeg kom fra det hele uten en skramme. Jeg hadde vært og spilt bridge,
men hadde ikke rørt et eneste vinglass, og det var veldig gøy å kunne si til politiet: Kom med ballongen, jeg vil gjerne blåse. (Ble ikke aktuelt)
Flaks var det også at en snill, ukjent ung dame ved navn Kathrine stoppet rett etterpå og hjalp meg og spurte hvordan jeg hadde det. Senere kom både mannen min og sønnen min til stedet og mannen min kjørte bilen hjem. Bilen var kjørbar men det var ikke jeg.
To dager senere reiste vi med fly i stormværet til Tromsø for å delta i min brors bryllup. Flaks at det ikke var altfor dårlig vær og flaks at ikke flyverne var sykemeldt.
Jeg tror livet dreier seg mye om å ha flaks.
Det er jo flaks at vi i det hele tatt er født, og at våre tipp-tipp-tipp-osv.-forfedre overlevde Svartedauen er den største flaksen jeg kan komme på i øyeblikket.

Opp og ned trapper

Godt Nyttår alle sammen

Jeg har bestemt meg for å trappe ned - og opp.
Opptrappingen går for den litterære agentvirksomheten, den kommer til å ta mye av min tid i årene som kommer.

Nedtrappingen går på følgende:

Si opp en rekke tidsskrifter og aviser som jeg likevel ikke har tid å lese.
Melde meg ut av en del foreninger der jeg har vært medlem av en årrekke,
jeg får allikevel aldri tid å delta.
Ta en pause fra bloggen Unge Stemmer, har nettopp gitt beskjed på bloggen,
det er ikke med lyst hjerte jeg gjør det.

Andre nedtrappinger blir :
Ikke ha dårlig samvittighet fordi det er så mye jeg ikke har tid til.

Opptrapping: Lese bøker som interesserer MEG og som jeg ikke leser fordi alle andre sier at den og den må du bare lese. Jeg vil gjøre egne valg. Og kan gjøre det også. Hvilke valg har du gjort deg i den siste tiden?

En annen opptrapping blir å prøve å holde seg litt mer i form. En vond rygg i hele desember minnet meg på at jeg skal bli gammel en dag, moren min var stiv og støl i alle ledd, til slutt havnet hun i rullestol. Det vil jeg ikke!!!!

Når man blir så gammel som jeg begynner å bli, er det også andre ting som opptar meg. En av dem er at man ikke skal overlate så mye rot til kommende generasjoner. Alt jeg setter pris på kan kanskje ende opp i en container utenfor huset når jeg er borte. Derfor skal jeg lære meg å kaste mer, fordele mer, gi bort mer.

Svenskene kaller det å ¨dödstäda, det å rydde opp etter seg de siste årene man har igjen på jorden. Så er det kanskje det jeg er i ferd med å gjøre: dödstäda. Det er et grusomt ord, men også et deilig ord. For når det er gjort, ja, da er man liksom ferdigstilt. Men det er nå en stund igjen.

Nei, huff, dette ble ingen oppløftende nyttårsmelding. Jeg skriver jo bare for å ha noe å skrive, men det er jo så alt for mange ytringer for tiden, og dessuten tror jeg neppe at noen leser dette likevel, så da spiller det ingen rolle. Men for å holde skrivelysten oppe, bør man skrive litt hver dag, det blir kanskje en del av opptrappingen, for skrivingen min har fått lide de siste månedene.

I grunnen er jeg strålende fornøyd med tingenes tilstand. Det gjelder bare å tenke over det en gang i mellom. Ha en strålende dag.