Dødsstraff - en skikk for barbarer
Hvorfor er vi så lite opptatt av dødsstraff? Den kan på mange måter sammenlignes med romferder. Begge temaer har like liten interesse og ligger oss for fjernt. Kanskje er temaet for stort og uhåndterlig? Og for mange, ubehagelig?
Mediene skriver side opp og side ned om en familietragedie i
Trøndelag. Tidligere ble slike saker dempet ned som svært tragiske og man tok
hensyn til de berørte, men i dag terpes det på samme sak og oppslagene er
mange.
Men de
virkelige store, globale temaer engasjerer vanlige medier seg sjelden i,
nemlig det at mange statsmakter fremdeles praktiserer dødsstraff, en barbarisk
metode og helt uakseptabelt. At et - på
mange måter foregangsland som USA - fremdeles praktiserer dette, burde vært
tatt opp av politikerne på høyeste plan, ustoppelig. Og journalistene skulle vært pådrivere
for å få dette på dagsorden, men det skjer sjelden.
Lørdag 30
november fikk vi som medlemmer av Norsk P.E.N invitasjon fra Amnesty til å være
med å lyse opp Oslo Rådhus, i protest mot at flere land fremdeles praktiserer
dødsstraff. Dette er en del av prosjektet Cities of Life som Oslo nå tar del i,
og det var appeller fra flere, og også taler av Marianne Borgen, som representant
fra Oslo Bystyre. Visste du at det siden juni er henrettet 300 iranere, mange
av dem politiske fanger? Samtidig med at det pågår politiske oppmuntrende
avtaler mellom stormaktene. Nesten ingen snakker om dødsstraffene.
Det møtte kanskje et
par hundre mennesker, 58 av oss (like mange land som fortsatt har dødsstraff)
bar fakler og fikk plakat å holde opp, en for hvert land som fremdeles dømmer
folk til døden. Selv fikk jeg tildelt Barbados, der er det ikke henrettet noen
siden 1984, mens to ble dømt til døden
2012. Jeg håper styresmaktene der tar til vettet før dommen blir fullbyrdet.
Trikkene som kjørte i begge retninger forbi Rådhusplassen
var fulle av folk som stirret på oss og mange tok bilder av alle faklene. Så ble
det på denne måten noen ekstra publikummere, selv om de færreste skjønte hva
som foregikk.
Mitt engasjement i saken skyldes at jeg har skrevet et manus om mitt tiårige
vennskap med en fange på dødscelle i Hunsville, Texas, med tittelen: Trå på
grønt gress. Tittelen viser til at han aldri, så lenge han satt inne, 12 1/2 år, fikk kjenne grønt gress under føttene. Min venn ble henrettet i 2003. Jeg lovet ham at jeg skulle skrive bok om ham. Ingen
norske forlag har hittil antatt manuset, jeg har fått refusjoner uten
begrunnelse og heller ingen konsulentuttalelser. Jeg antar at det først og
fremst skyldes manglende engasjement for temaet. Hadde det vært et snev av interesse kunne
jeg fått gode råd om hva som evt. kunne vært gjort bedre og annerledes. Det har ikke skjedd. Ikke
ennå.
Den
manglende interessen avspeiler hva jeg har opplevd når jeg har snakket om
saken. Folk blir glassaktige i blikket og snakker om andre ting. Som barnet i
Trøndelag som døde.
Det er godt
at vi ikke har dødsstraff i Norge. Men - mange har med jevne mellomrom tatt til
orde for å innføre dødsstraff igjen. La oss våkne opp før det skjer.
