Hvorfor må forlag ha trykte manus?

I en tid hvor de fleste av oss bokfolk bruker lesebrett og leser manus og alle slags artikler på lesebrett, er det ganske gammeldags at man må sende trykte manus til forlagene. Jeg har undret meg over hva grunnen til dette er. Og har kommet til følgende: Forlagene vil forhindre at manus sendes til flere. Utenlandske forfattere sendes sine manus til kanskje tyve agenter, i håp om at en av dem skal nappe på. Forlagene vet at mange forfattere sender sine manus til flere. Når det tar opp til et halvt år mange ganger å få svar fra et forlag, tillater jeg meg å si: Er det noe rart?  En ting er jo klart, blir et forlag interessert i et manus, ber de jo om en utskrift, og det antar jeg at forfatteren gjør med stor glede. Men - det må gå an å sende en pdf-fil i første omgang.

Min oppfordring til forlagene er derfor, godta en pdf-fil av manus, i alle fall i første omgang.

Prokrastinering

For noen uker siden lærte jeg et nytt ord: Prokrastinering. Det betyr rett og slett utsettelse. Jeg utsetter viktige ting jeg skal gjøre hele tiden. Akkurat nå skulle jeg fortsatt å skrive på manuset om min dødsdømte venn på dødscelle i Texas, men hva gjør jeg i stedet. Skriver her. Jeg har gått igjennom det meste av det jeg har skrevet i løpet av de de over åtte årene jeg har hatt denne bloggen. Det er en del positive erfaringer, men også noen negative ved å ha blogg.

Det positive er at jeg får en slags dagbok over det jeg har drevet md de siste årene. Det var mye jeg hadde glemt, og det gjør at jeg holder skriveprosessen i gang. De negative aspektene er mange flere.
Jeg får for eksempel aldri noen kommentarer til det jeg skriver, det skulle jeg ønsket at jeg fikk. Men så er det jo på en måte positivt, fordi jeg da heller ikke får negative kommentarer. Vi hører jo så mye om alle som får slike. Jeg skjønner at jeg må bli flinkere til å lage linker til andre. Og legge ut bilder, men så må jeg bruke tid på å finne de riktige bildene, og da må jeg sette meg bedre inn i bildeprogrammet på den macen jeg gikk over til i fjor.

Etter at facebook kom, og jeg også er der, så blir det mindre oppmerksomhet rundt bloggene. Jeg burde kanskje ha litt mer struktur på bloggen min, men så har jeg jo også en oppretta blogg som heter tekstbiter, og der har jeg også en del planer om hva som kan legges ut.
Men så er det jo alle disse bøkene som skal bli ferdig før jeg dør. Jeg har skrevet syv, har et manus hos forlag for den åttende og nå skriver jeg på en sakprosabok. Men det er ikke nok, det blir aldri nok, og man blir aldri helt fornøyd.

Nå må jeg begynne å lete etter bilder, har bestemt meg for at denne bloggen skal bli mer interessant etterhvert. Lover! Om noen vil gi meg gode forslag så sier jeg takk.

Vi er langt inne i det nye året. Jeg ser at det kan være funnet opp et nytt ord for sånne som meg.
Arbeidende pensjonist. Det høres bra ut. I Aftenposten sier Wenche Myhre som fyller 66 år i morgen at hun er pasjonist og ikke pensjonist. Pensjonist høres så bortplassert ut på en måte. Som om vi er stuet inn i siste vogn på toget.
Jeg kjenner meg høyst oppegående fremdeles, er på facebook og er registrert på Twitter, skjønt det siste har jeg ikke våget meg på ennå.
Det som bekymrer meg litt er det digitale klasseskillet vi nå har fått: Blant dem som kan noe om data og dem som er helt utafor. Dette holder jeg nå på å skrive en artikkel om.
Saken er at jeg har det så travelt at jeg slett ikke har tid til å oppdatere facebook og blogger og hva det enn er. Men det mangler ikke på interesse. Det kommer - kanskje en dag om ikke så lenge.