Eksperiment

Nå har jeg startet en ny facebookside, og en blogg Målgruppen er skrivende mennesker fra 60+.

 Dette er et eksperiment, men jeg våger å kaste meg utpå, fordi mer oppmerksomhet rundt dette tror jeg er nødvendig. Jeg vet at det sitter mange forfattere rundt omkring som har et ambivalent forhold til egen skriving, og ikke minst i forhold til f.eks forlagsredaktører og forlag. Forlagene skal tjene penger, og bestselgende forfattere går foran i køen. Men mye av litteraturen er smal, kanskje hører du til dem som skriver smalt? Mens vi blir eldre og eldre, blir forlagsfolka yngre og yngre. Likevel har vi over 60 mye på hjertet, og vi drømmer kanskje alle om å bli godtatt og ikke minst verdsatt og gitt oppmerksomhet? I fjor fikk en 94 år gammel forfatter kulturprisen for Nordland fylke for sin planlagte kommende bok. Det hører til sjeldenhetene, men burde skje oftere.

Jeg kaster ut noen spørsmål etter hvert, og så håper jeg at dere bruker kommentarfeltet. Målet med å være på sosiale medier med disse tankene er følgende: Jeg tror at vi sammen kan få forlagene til å forstå hvor mye verdifullt stoff vi alle bærer på. Det gjelder å stå sammen. Hva mener dere?

På visitt til elskverdighetens land

Etter 28 år har jeg vært tilbake i Kobe, Japan, for å feire hundreårsjubileum ved Canadian Academy, den internasjonale skolen der jeg jobbet som bibliotekarlærer, elementary library teacher. Turen ble foretatt fra 7 - 17 oktober

Jeg var temmelig spent da jeg landet ved Osaka Kansai internasjonale flyplass og skulle ta flybuss inn til millionbyen Osaka, der min venninne Yuko skulle møte meg ved endestasjonen for jernbanen, Amagasaki.  Alt gikk etter planen og gjensynsgleden var stor. Jeg bestemte meg i siste liten for å ta med min over 50 år gamle nordlandsbunad. Forsikring ble tegnet og sølvet tok jeg med i håndbagasjen. Det var tretti grader varmt hver eneste dag jeg var der, likevel angret jeg ikke at jeg bar bunad under banketten lørdag kveld i Hotell Okura, med 350 feststemte gjester fra 40 land og Kobes ordfører til stede. Aldri er en nordlandsbunad blitt mer lagt merke til, jeg tok en runde rundt de mange bordene, og alle ville ha bilder av meg i bunaden fra Nord-Norge. Jeg var den eneste bunadkledde, mens det vrimlet av nydelige kimonoer på store og små.

            For øvrig var hele oppholdet et eneste stort eventyr. Jeg bodde hos to gamle japanske venninner, først altså hos Yuko i Ashiya, (Kobes Bærum) en enke som jeg har holdt kontakten med siden mannen min, sønnen min og jeg bodde der fra 1982-85. Yukos gamle mor på 90 bodde sammen med henne, og fordi moren ikke snakket engelsk, dukket det etterhvert opp mange japanske fraser fra glemselen.  I Japan føler man seg trygg overalt, selv om det på toget hjem om kveldene  var reserverte vogner for kvinner.  Og så var det ut og vandre i nattemørket til målet. Hver dag bød på nye opplevelser. Jeg var der i ti dager, mens jubileet varte over tre av dem. Jeg møtte også igjen min gamle hjelper i biblioteket, Tami som i mange har vært te-seremonilærer ved skolen.  Hun går i kimono hver dag når hun skal lære studentene skikken med å servere te på den gamle japanske måten. Derfor gad hun ikke ha på seg kimono under banketten.

            Jeg traff et par unge pene menn i 40-årsalderen under banketten som sa, uavhengig av hverandre: – Det er noe kjent med ansiktet ditt. Det viste seg at de hadde vært  mine elever. De var ca ti år den gangen jeg bodde der.

            De siste par dagene flyttet jeg  over til en lærerkollega, Michiko Senoh i Nishinomiya. Hun var forresten i Norge i 1991, sammen med sin søster. Moren min i Bodø var den gangen på besøk hos meg i Oslo, og Michiko og hennes åtte år eldre søster leide bil og kjørte nordover. Moren min lånte dem leiligheten sin og det har de aldri glemt. De tok båt over til Lofoten og jeg skrev litt om dem i Aftenposten, da jeg jobbet der som journalist.

            Nå skulle vi altså fornye vennskapet, de to søstrene Michiko (72) og Ikuko (80) bor i et typisk japansk bygget hus med tatamimatter og lave bord, og jeg sov på futonmadrass i stuen, mens jeg gjennom papirvinduene lyttet til tyfonen som vi heldigvis var i utkanten av, da den var på vei mot Tokyo. Hele huset ristet. Under jordskjelvet i 1995 hadde huset rast sammen, men de fikk det bygget opp helt likt det gamle. I huset bodde to gamle katter, søstre de også, 17 år gamle, i tillegg hadde de fire utekatter i den lille hagen, som ble matet av søstrene. Ingen av dem hadde vært gift, de hadde bodd sammen med foreldrene og en bror, men disse var nå borte. Mens Senoh-san hadde forsørget hele familien som

japansklærer, hadde Ikuko aldri hatt jobb utenfor hjemmet, hun vokste opp under og etter krigen, der mulighetene var små. Men de visste ikke det beste de kunne gjøre, og jeg holdt på å sprekke av alle rettene. Senoh-san tok meg to turer til tempelbyen Kyoto, der vi vandret gjennom vakre parker og matet karper i små vann med lotusblomster. Så syklet vi hjem fra togstasjonen om kvelden i regnvær, med paraply!

            Og maten! Den kan ikke beskrives, dere skulle sett all den sushien i alle fasonger i butikkene. Vi handlet på Coop. Den gangen var jeg ikke så betatt,  men nå elsker jeg japansk mat.

Billedtekst:

Marit møtte sin gamle venninne, teseremonilæreren Tami Mizushima.

Japanerne er serviceinnstilt og vennlige. Og logistikken er fantastisk, alt fungerer på tross av folkemengden.

Foto: Jo Hind