Morgenkonversasjon

Vi bor tre generasjoner under samme tak, med to innganger. Mellom oss er det bare en skyvedør. Så her går barnebarna ut og inn, og ikke minst den yngste familiens hund Gringo, som tror han eies av oss også. Etter at hun har fått mat og klær og tannpuss hjemme hos seg selv, pleier vårt yngste barnebarn Silje noen ganger å underholde oss om morgenen. Hun liker å starte dagen med en liten samtale før hun spaserer til barnehagen sammen med 1. en snill men stressa far, eller 2. en snill men stressa mor, eller 3. Meg selv, eller 4. som i dag - med en snill og avslappet pensjonistfarfar. Joakim på syv har allerede kysset oss adjø med spansk kyss (ett på hvert kinn) og dratt på skolen.

- Fluortablettene smaker som månen, sier Silje. I går hadde hun en liten snørrklyse på jakkeslaget. - Det der er ikke særlig kvinnelig, Silje, sa Joakim.

Altså Silje, hun blir fem år 12. desember og er nesten Lucia-barn, skjønt Lucia blir hun vel aldri med sitt mørke hår og sine brune, halvspanske øyne. Men Silje hadde noe å fortelle, samtidig med at hun bladde gjennom Klas Olsson-katalogen vår og fant ut at hun ønsker seg et prinsesse teservice i 24 deler til 189 kroner. Vi satte en binders på siden for bedre å finne det igjen. Hun fortalte meg, mens hun så ut av vinduet følgende, direkte sitat:
- Bestemama, når det blir snø, da er det jul. For det har jeg sett på TV, og det er faktisk helt sant altså. Ikke film og ikke reklame, men helt sant. (Sitat slutt)

Jeg tenkte at det må ha være en langtidsværmelding hun må ha hørt. Jeg tenker videre at det er fantastisk at så små barn vet forskjellen på dikt og virkelighet.

Så spør jeg om jeg får hjelpe henne å børste håret, for hun ser ut som et skrukketroll. - Hva er et skrukketroll, spør hun. Så må vi finne bilde av et skrukketroll i en gammel bok som heter Dyr i åker og eng, og vi har tid å bla oss igjennom hele boka. Vi kommenterer metemarker, tusenben, edderkopper, midd og til slutt lus. Silje peker på hodet sitt og sier: Det er sånne som vi kan få i håret.

Boka blir ikke tatt med til barnehagen. Det blir derimot barbie-cd-en, den må hun ha under armen på veien, absolutt ikke i sekken.
- I barnehagen har de en nesten ny cd-spiller og den er blå, forklarer hun.

Takk til Thomas Brevik i Blogg og bibliotek for oppmuntrende ord om hvorfor man skriver blogg. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg gjør det.

Skrivestopp

Hva kommer det av at noen ganger går alt så greit, mens jeg andre ganger ikke klarer skrive mer enn en linje? I dag er en slik dag. Nei her ble det faktisk to. Bloggene mine begynner nå å gi meg dårlig samvittighet, som om de skulle være levende familiemedlemmer eller andre slags vesener. Huff! Det var jo så gøy i starten. Har du noen gode ideer å gi meg til hva vi bør skrive om. Gi meg en kommentar, bør jeg legge ned hele bloggen? Hvordan har forresten du det med skrivingen DIN? Om du sender meg en epost til denne adressen og forteller meg hva du synes, er det bedre enn å skrive kommentar her, men du kan selvsagt gjøre begge deler. Noen som vet hvordan jeg kan legge inn statistikk her? Jeg har ikke skjønt det.

Septembermorgen fra post til trikk til jobb

Jeg går innom postkontoret på vei til trikken for å sende noen bøker i retur til et bibliotek i Nord-Norge. Postmannen og jeg (omtrent samme årgang) er enige om at det burde være slik som før i tiden, at man kunne sende småtrykk og lignende for en mye billigere penge. Nå koster alt like mye. To bøker sendt i retur til biblioteket kostet meg 120 kroner. Så da er det siste gang jeg går til det skritt å låne bøker fra et bibliotek når jeg er på ferie.
Så tenker jeg på andre ting mens jeg rusler til trikken. Det gjør meg ingenting å måtte vente. Da kan jeg bare se på folk. Det er artig å betrakte mennesker. Se detaljene i ansiktene, og betrakte klærne. Legge merke til hvem som tror at det er blitt høst. Gjette hva slags sinnstemning de er i. En dame foran meg på veien subber i noen altfor store slippers, fra kaffebaren på Thune, med en pappkopp i hånden. Hun er ellers pent kledd, har brun kordfløyelsbukse som er brettet opp til under klærne, en svart, elegant kort jakke, og et tykt, vakkert hår som er farget i en pen mørk farge. Hun bærer en sekk på ryggen.
Når man er blitt reality-freak som meg, legger man mer merke til folk rundt seg. Hvor gammel er den damen egentlig? Har hun kjæreste? Gift? Barn? Umulig å si, jeg ser henne jo bare bakfra.
I går valgte Charlie sin Sarah. Åååhh!!! Det var jo det jeg håpet. Men nå syntes jeg plutselig at Krisily er blitt så søt. Hun tok det helt fantastisk å bli vraket. Jeg håper Cris Harrison nå får henne til å bli den nye Ungkarskvinnen. Det hadde hun virkelig fortjent.

Slike ting tenker jeg på når jeg står og venter på trikken. Vel inne der. Blant alle de regndampende menneskene leser jeg Journalisten, journalistenes eget fagblad. Jeg leser innspill fra Torgrim Eggen. Det heter innspill, og handler om adm dir i Google som selv ble googlet. Det likte han ikke. Men han fikk ikke medhold.

Eggen skriver fortsatt: Det du googler, er du. Det er praktisk talt som om selskapet skulle sitte på en utskrift av innholdet i hjernen din.
Godt sagt, og nå har du som leser dette fått en del av min.
Men det bryr jeg meg ikke noe om.
Dessuten er det jo ikke sikkert at noen leser det jeg skriver.

Litterær agent

Når man virkelig blir så gammel som jeg er blitt, begynner man å lure på hva man skal bli i livet.
Nå har jeg funnet ut at jeg vil være bokagent. Jeg vil prøve å hjelpe andre skribenter som har lyst å bli forfattere, med åfinne et forlag til dem. Jeg har ikke hørt om andre i Norge som gjør dette. Jeg undres på hvorfor. Skulle ønske noen kunne fortelle meg det.
For å bli litterær agent må man lære en god del. Derfor er jeg nå i full sving med å surfe rundt på nettet for å lære meg om forhandling, om kontrakter mellom agenter og forfattere, mellom forlag og forfattere, og mellom forlag og agenter etc. etc. Det finnes ingen gylden regel for hvordan det gjøres. Det eneste jeg har helt klart er dette: jeg opererer etter det internasjonale prinsippet, no cure no pay. Det er bare hvis et forlag vil anta en bok at jeg som agent får noen penger, ved at jeg tar en bestemt prosent av inntektene, enten de er små eller store. Men den aller viktigste oppgaven for en agent, slik jeg ser det, blir å være en positiv buffer mellom de forfatterne som ikke tør å sende manus til forlag og forlagsfolet selv, som alltid har det travelt og som avviser 95 prosent av det de får inn. Skribentene trenger gode råd og oppmuntrende ord med på veien.
Jeg tror bare det hadde vært en fordel med flere agenter i Norge. Etter at jeg gikk ut med dette, er det flere som har skrevet til meg og som gjerne vil at jeg skal hjelpe dem. Jeg har lagt ut informasjon om dette på hjemmesiden min. Jeg har også opprette et ny blogg
I går oppdaget jeg noe som heter forfatterforum der skrivende mennesker kan spørre om alt mulig. Dit kan jo de gå - i første omgang - som går med en bok i magen.

Sommeren er her fortsatt. Jeg er tilbake i Oslo etter mange turer hit og dit. Jeg har innboksen full av tekster fra ungdom som skriver. Det ser ut til å være det nordmenn er mest opptatt av, i alle fall blant dem jeg kjenner. Skrive, skrive, skrive. Mange mennesker har et desperat behov for å uttrykke seg. Men når det kommer til blogging, blir det ikke rare greiene.

Det ble virkelig vellykket. Lill-Kristin Arntsen var suveren som Katja. Lill-Kristin har Downs syndrom, hun er snart tyve år og kommer fra Finnsnes. Harstad Tidende dekket begivenheten i tre store oppslag. Gå til min hjemmeside og les mer om dette.

Urpremiere i Harstad
Jeg reiser nordover for å se mitt eget skuespill Kjærlighet mot strømmen levendegjort den 20 mai. For meg er dette STORT. Jeg gleder meg veldig til å se funksjonshemmede spille de rollene jeg skrev i fjor sommer under mitt ensomme opphold på fjellet sammen med familiehunden Gringo. Først ble det bøker utgitt på Orkana forlag og nå altså levendegjort på en scene. Jeg håper at mange andre vil våge seg på skuespillet som er tilrettelagt både for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Men først må dette gå av stabelen.
Les mer om oppsetningen i Harstad her
Denne våren har bare fløyet avsted. Det er kanskje noe med alderen som gjør at hver dag er som et minutt.

Endelig
Er jeg her igjen. Nå skal jeg prøve å komme med noe en gang i uka i alle fall. Det går ikke an å være så slapp. Jeg har fått levert årets selvangivelse, og det gjør sinnet lettere.
Her er dagens tips for alle som i blant og ofte stusser over hvordan norske ord og uttrykk skrives. Det er mange som gir skrivetips, blant annet Per Egil Hegge. Selv drev jeg i noen måneder et underskuddsprosjekt med en sms-tjeneste.

Dagens tips er følgende:
Er du på jakt etter noe helt konkret som du trenger svar på i løpet av kort tid bør du melde deg inn i O-ringen. Dette er statsautoriserte translatørers eget nettsted, der man kan sende inn spørsmål. Er man heldig får man svar i løpet av minutter, for makan til velvillighet finner man bare blant bibliotekarene.

For øvrig kan jeg melde at mitt siste nettsted stadig oppdateres.

Det er midt i påskeuken og stillere enn noensinne, i alle fall her hjemme hos oss. De unge og de små er på fjellet, der er også blandingshunden Gringo, (huskey, labrador og new foundlender)han er henrykt over å få lov til å dra pulk, riktig slite seg ut i motbakkene og etterpå ligge foran peisen og slikke potene. Så mye medlidenhet jeg enn har med den stakkars hunden: Jeg har nå funnet ut at Gringo har det utrolig godt her i Oslo, sammenlignet med de seks alaska-huskiene som dro kjelken min på Svalbard her i forrige måned.

Jeg har en plan om å skrive ned historien om de åtti viltre hundene i hundegården, og om vi ti turistene som hadde meldt oss på fem timers hundekjøring, om min ukjente partnerske som fortalte meg at hun hadde hundeskrekk, like etter av vi var blitt kommandert ut i hundegården for å hente de seks hundene som skulle kobles til vårt spann. Om min første hund som var så vill at han rev meg overende og om tre andre andre sjalu huskiene som gikk til angrep på den utvalgte. (Bare kjefting riktignok) Med puls på 250 kom vi oss omsider avsted, et av høydepunktene i mitt ellers ganske opplevelesrike liv.

Men hvem gidder å lese om sånt da? Har gode bilder også faktisk. Noen som har tips om hvor man kan selge slikt stoff?

Her kommer en melding om mitt teaterstykke som skal settes opp i Harstad.
Se her eller gå til www.yuniku

Marit Lund Bødtker: Kjærlighet mot strømmen

Her er hva en dansk journalist skriver om romanen Kjærlighet mot strømmen :
Jeg synes det, er en meget fin lille bog, Marit Lund Bødtker har skrevet, og tror mange, som bogen er målrettet til, vil få glæde af den. Fordi sproget er så fint, og tankerne smukke. God at læse bl.a. også for medarbejdere, som arbejder med kvinder og mænd i målgruppen. Bogen giver god indsigt i tanker og følelsesliv. Faktisk synes jeg bogen udfylder et hul. Jeg kender ikke til bøger, som er skrevet så direkte til denne målgruppe og samtidig så fin. Tror den vil glæde mange. Og så er det jo også en flot titel!
Linda Grundtvig Journalist, Århus

Gå inn på www.yuniku.no for mer informasjon om boka.

Godt Nyttår med trass!

Dette sies med trass: Riktig godt nyttår alle sammen. Livet må gå videre, selv om jeg nesten ikke tør tenke på de kommende dager, når skolene åpner og mange pulter er tomme. Det er ikke til å fatte det som er skjedd. For tjue år siden var jeg på Puket sammen med mann og sønn, vi hadde en fantastisk uke, vi snorklet og svømte og koste oss. Det er utallige andre som har vært der i årenes løp og som tenker tilbake på sine turer med stor glede. Det blir muligheter å komme dit igjen. En gang. DEt er jeg sikker på. og for de skjønne thailendernes skyld håper jeg at det blir flere som velger Puket i fremtiden også.
Skrivelysten har gått og gjemt seg for mitt vedkommende. Jeg håper inderlig den snart dukker fram fra den mørkeste kroken.
Inntil det skjer, ha det godt. Hasta luego!

Hilsen Marit