Ryddemani

Jeg oppdager til min forskrekkelse (nei, feil, jeg har visst det lenge): Det er ikke bare i havet det forsøples. Også jeg selv har mange synder å bekjenne. Nå skal jeg rydde opp i det. Jeg begynner i dag.

Jeg har flere blogger som bare ligger der uvirksomme og halvferdige. Jeg har også flere facebooksider som ikke er aktive. Jeg er også medlem av en rekke grupper som jeg ikke vet om jeg passer inn i. Twitterkontier. Instagram. Nettet er en tidstyv. Jeg elsker sosiale medier men et sted må grensen gå - også for meg. Derfor skal jeg fra idag begynne å slette meg. Men jeg vil ha kontrollen selv, derfor kan jeg ikke melde meg på slettmeg.com eller er det .no?

Jeg må ha fokus de siste årene av livet mitt. Jeg har to store prosjekter (foruten alle delprosjektene; livet, familien, hunden, kattene, huset og verdensproblemene):

Det ene prosjektet er å få kunder nok til mitt unike onlinekurs: Gi ut din egen bok, og det skal jeg jobbe med til jeg dør, men håp om å fange mange av de usikre forfatterne der ute, gi dem mot til å gi ut bok på egen hånd.  Hjelpe dem å ta bort angsten og usikkerheten rundt egen skriving. Det andre er å få amerikanerne til å oppdage min oversatte dokumentar om min dødsdømte venn. Den heter på engelsk Suspense – twelve years living and longing on Death Row og ligger på Amazon.

Er jeg så heldig å bli nitti har jeg akkurat 13 år igjen å leve. Dödstädar gör jag hela tiden, sa min svenske svigermor. Hun dödstädade i ti år. Hun ble 87. Selv deltok jeg som eldste deltaker på Acems yogaretrett på Halvorsbøle i juli.

Jeg skal beholde den bloggen jeg har skrevet dette under: frilansnotater.blogspot.com Den ble oppretta i 2005, den av en av fem blogger jeg startet etter at jeg hadde hørt på en foredrag om blogging. Nå skal jeg sette et stor skilt over kontorplassen min: Blogg hver dag!!!! I morgen skal jeg legge ut lenkene til kurset og boka mi.

Vi er alle oss selv nærmest. Alle vil skrive, men vi må jo ha lesere også, for søren!! Kom gjerne med innspill til hvordan min blogg kan få oppmerksomhet. Hva har du på hjertet???

sletting etc.

Sletteknappen

Hver dag får jeg eposter i innboksen min, både på iphonen og macen min. Jeg

”tjener” hundretusener hver eneste uke på forskjellige bankoperasjoner. Jeg får tilbud om utallige forestillinger, billige turer over hele verden, det er ingen grenser for noen ting. For tiden er det alle telefonene fra hele verden som er ute etter å selge aksjer og bitcoins. Jeg har nå lært meg å ikke svare for å unngå at jeg hisser meg opp. Nå blokkerer jeg telefonnummeret og til slutt sletter jeg det. Jeg får tilbud om erotiske møter, av både kvinner og menn. En kvinne forteller meg gang på gang at hun har gått forbi i nabolaget og ønsker seg en natt i sengen med meg. Jeg er mannen i hennes liv. Jeg vet at alt er tull og tøys, jeg er langt over sytti så hun har ikke peiling på hvem meldingene hennes når ut til. Kanskje hun ikke er en hun en gang?

            Jeg bruker faste tider på dagen da jeg sletter og stenger og blokkerer. Og så skjer det samme om igjen neste dag.

            Men jeg kan ikke bare slette uhemmet. Det kan være noe viktig blant all ’spammen’ som jeg ikke må gå glipp av.

            Jeg vet hvorfor dette skjer. Det er prisen jeg har måttet betale for at jeg har lagt igjen epostadressen min forskjellige steder opp igjennom årene. Velmenende personale har fått meg til å tegne meg som medlem. God propaganda og markedsførere er skyld i at jeg har flere facebooksider, flere blogger og nettsteder, ennå har jeg ingen ønsker om å være dem foruten.  Jeg er nysgjerring og vil helst følge med på alt som skjer. Jeg finner meg i det, men skulle ønske at når jeg sier ’blokkér’, så er det virkelig utestengelse og sletting.

            Jeg sier til meg selv: Jamen du sender jo også ut massebrev. Ja, jeg gjør det men det jeg gjør er ikke spam. Jeg sender ut seriøse tilbud som noen av og til benytter seg av. Jeg selger onlinekurs om hvordan man kan utgi sin egen bok uten at det koster en arm og et bein, jeg skriver og får oversatt bøker som jeg håper skal få folk til å tenke seg om når det gjelder dødsstraff, og jeg bruker mesteparten av dagene mine til å finne veier for å selge det jeg har å tilby, markedsføringen tar det meste av tiden min. Men det er jo så mange andre der ute---. Konkurransen øker dag for dag.

            Når skal jeg stoppe? Når skal jeg legge ned virksomheten min? spør jeg meg selv. Aldri, er min neste tanke. Problemet blir alt som må ordnes når jeg er borte, derfor har jeg bestemt meg for å ordne opp i det også. Lage lister og gule lapper, slik min svigermor gjorde da hun begynte å nærme seg slutten av livet. Forberede min egen begravelse kanskje? Bestemme sangene?

-->

            Vel, jeg er fortsatt frisk, jeg trener hver uke, jeg lever fortsatt et godt liv i storfamilien med mann, sønn, spansk svigerdatter, to av mine tre barnebarn, en stor hund og to katter. Alle trenger omsorg, men det er vi gamle som har mest tid. Om formiddagene er det stille her, da er vi i fullt arbeid med våre egne prosjekter. Men etter skoletid – og i helgene – fylles huset opp med livlige, pratsomme ungdommer, som gjerne vil låne kjøkkenet vårt, fordi det er større enn deres eget. Da benytter jeg noen minutter til å prate med dem, det er alltid noen nye fjes på besøk. Nå har interessen dreid seg over fra brownies, vafler, boller og andre søte saker, til mer fornuftige matretter, som også jeg får smake. Alt i alt, kan man ha det bedre?

Sletter meg

Om å slette seg selv

Det er ikke så lett å legge ned en blogg. Nå har jeg nettopp gjort det, den om litterære agenter. Da jeg stod på som verst som litterær agent, hadde jeg også tid å skrive blogg. Det er litt uforståelig, men jeg hadde nok en egen energi fordi jeg var så gira. Nå skal jeg i alle fall prøve å skrive noen ord av og til.

Jeg tenker lage en pdf-fil av bloggteksten om agentene, det er derfor jeg har slettet den. Jeg har alltid så mange tanker i hodet. Min svenske kusine Moy, som ble 90 år gammel sa alltid, til like før hun døde: Å, jag har så mycket jag skall gjøre innan jag dør. Det samme sier jeg. Er forresten ganske stolt av meg selv. I 2014 ga jeg ut boken om dødsstraff.   Sist høst fikk jeg min dødsdømte venn oversatt til engelsk og nå ligger den ute på Amazon med flere av min andre bøker.
  I 2015 ga jeg ut min oppvekstroman Sulitjelma var solens øye, også den utgitt på egen forlag og ligger på Amazon og kan kjøpes gjennom alle nettbokhandlene.
I det hele tatt har jeg så mange ting å gjøre, at jeg slett ikke får tid å gjøre det aller viktigste, nemlig promotere mitt nye onlinekurs i hvordan alle som vil kan bli selvstendige forfattere. Siden jeg vet at bloggen min bare leses av en knippe mennesker, stopper jeg her og nå.

.

Min nye bokblogg heter Books my way og skal vise alle mine utgivelse opp gjennom årene og er skrevet på engelsk.

Dødsdømt nr. 989 er klar

Denne kan kjøpes gjennom alle bokhandler og nettbokhandler. Du kan også kjøpe den gjennom Forlaget Manifest, se her

Sommer 2014

Det går dessverre alt for lenge mellom hver gang. Men nå er nettopp manuset ferdig og jeg kan ta ferie.
Følg med på nettet, ny bok blir utgitt i løpet av sommeren.  «Dødsdømt nr. 989» handler om mitt tiårige vennskap med en dødsdømt fange i Texas. Vi utvekslet over hundre brev hver vei.
Boka utgis på Forlaget Manifest. Følg med---
Ellers går no dagan. Er fortsatt styreleder i Nordnorsk forfatterlag, der er det kjekt å høre tel.
16. Juli blir det invasjon av fine båter i Oslo. Landslaget Kysten skal ha stort stevne. En av båtene er  fembøringen Nordlændingen som kommer helt fra Bodø. Du kan se dem komme inn hvis du står på Operataket.

Dødsstraff - en skikk for barbarer

Hvorfor er vi så lite opptatt av dødsstraff? Den kan på mange måter sammenlignes med romferder. Begge temaer har like liten interesse og ligger oss for fjernt. Kanskje er temaet for stort og uhåndterlig? Og for mange, ubehagelig?

Mediene skriver side opp og side ned om en familietragedie i Trøndelag. Tidligere ble slike saker dempet ned som svært tragiske og man tok hensyn til de berørte, men i dag terpes det på samme sak og oppslagene er mange.

            Men de virkelige store, globale temaer engasjerer vanlige medier seg sjelden i, nemlig det at mange statsmakter fremdeles praktiserer dødsstraff, en barbarisk metode og helt uakseptabelt.  At et - på mange måter foregangsland som USA - fremdeles praktiserer dette, burde vært tatt opp av politikerne på høyeste plan, ustoppelig. Og journalistene skulle vært pådrivere for å få dette på dagsorden, men det skjer sjelden. 

            Lørdag 30 november fikk vi som medlemmer av Norsk P.E.N invitasjon fra Amnesty til å være med å lyse opp Oslo Rådhus, i protest mot at flere land fremdeles praktiserer dødsstraff. Dette er en del av prosjektet Cities of Life som Oslo nå tar del i, og det var appeller fra flere, og også taler av Marianne Borgen, som representant fra Oslo Bystyre. Visste du at det siden juni er henrettet 300 iranere, mange av dem politiske fanger? Samtidig med at det pågår politiske oppmuntrende avtaler mellom stormaktene. Nesten ingen snakker om dødsstraffene.

 Det møtte kanskje et par hundre mennesker, 58 av oss (like mange land som fortsatt har dødsstraff) bar fakler og fikk plakat å holde opp, en for hvert land som fremdeles dømmer folk til døden. Selv fikk jeg tildelt Barbados, der er det ikke henrettet noen siden 1984, mens to ble dømt til døden  2012. Jeg håper styresmaktene der tar til vettet før dommen blir fullbyrdet.

Trikkene som kjørte i begge retninger forbi Rådhusplassen var fulle av folk som stirret på oss og mange tok bilder av alle faklene. Så ble det på denne måten noen ekstra publikummere, selv om de færreste skjønte hva som foregikk.

            Mitt engasjement i saken skyldes at jeg har skrevet et manus om mitt tiårige vennskap med en fange på dødscelle i Hunsville, Texas, med tittelen:  Trå på grønt gress. Tittelen viser til at han aldri, så lenge han satt inne, 12 1/2 år, fikk kjenne grønt gress under føttene. Min venn ble henrettet i 2003. Jeg lovet ham at jeg skulle skrive bok om ham. Ingen norske forlag har hittil antatt manuset, jeg har fått refusjoner uten begrunnelse og heller ingen konsulentuttalelser. Jeg antar at det først og fremst skyldes manglende engasjement for temaet. Hadde det vært et snev av interesse kunne jeg fått gode råd om hva som evt. kunne vært gjort bedre og annerledes. Det har ikke skjedd. Ikke ennå.

            Den manglende interessen avspeiler hva jeg har opplevd når jeg har snakket om saken. Folk blir glassaktige i blikket og snakker om andre ting. Som barnet i Trøndelag som døde.

            Det er godt at vi ikke har dødsstraff i Norge. Men - mange har med jevne mellomrom tatt til orde for å innføre dødsstraff igjen. La oss våkne opp før det skjer.