Frilansnotater/ Freelancer's notes

PUBLIKUM VED HENRETTELSENE I USA

Jovisst er det publikummere under henrettelsene, Arnhild Skre. I Aftenposten 7. april sier du - i en for øvrig svært interessant kommentar til Erik Holiens bok - at i USA henrettes folk uten publikum. Riktignok kalles de vitner, og de består av: Vitner som den dømte selv har bedt være til stede: det kan være venner, representanter fra kirken, pårørende av den dømte (som orker). Fra den andre siden sitter ofrenes vitner, det kan være pårørende, venner, eller kirkens tjenere. Ofrenes vitner er ofte i flertall. Mange av dem har i intervjuer sagt at de ser på henrettelsen som tegn på at rettferdigheten endelig har seiret, og går lettet vekk fra stedet. De to gruppene sitter hver for seg, i avlukker med glassvinduer til den dømte, og de kan ikke se hverandre. Men den dødsdømte kan se dem alle. Som i et grotesk teater.
Det hele følger en nøye oppsatt, rutinemessig plan. Henrettelser er storindustri i Texas, og utallige personer lever av å jobbe i fengselsvesenet, passe på dødsdømte eller utføre henrettelsene. Den dømte festes til benken med armene låst til siden, som på et kors. ( Aftenposten 7. april). Flere remmer strammes over brystet og beina. En representant, (ofte fra kirken) får lov å holde i en fot, for å roe ned den dømte og gi en viss form for kroppskontakt. Det tar vanligvis cirka tyve minutter fra den første injeksjonen starter, til vedkommende blir ærklært død. I midten av desember 2003 ble henrettelsene midlertidig utsatt fordi det viste seg at et av de dødelige stoffene kunne volde smerter, og veterinærene i USA hadde nektet å bruke det til avlivning av dyr. Dette hadde skjedd flere måneder tidligere, inntil noen advokater fant ut at det samme dødelige stoff ble brukt på mennesker. Men det gikk ikke lang tid før forbudet ble opphevet.
I de mange årene han eller hun har sittet på dødscelle (noen opp til 18 år), har ingen fått lov å ha kroppskontakt med dem. De får heller ikke ta farvel med sine nærmeste ved berøring. Klemmer og lignende er strengt forbudt, det er forresten umulig, da alle besøkende holder adskilt fra fangen, og det oppnås bare øyenkontakt og stemmekontakt gjennom et vindu med gitter. Hvis familien har slått hånden av ham, har den dødsdømte selv, et par uker før henrettelsen, måttet ta avgjørelse om hva som skal skje med ham etterpå, måttet bestemme sin egen begravelse, hvordan den skal skje og hvor han skal få sin siste hvile. De fleste orker ikke ta slike avgjørelser, og havner da på en fangekirkegård utenfor Huntsville uten navn på gravstedene.
Da George W. Bush ble guvernør i Texas, fikk han virkelig fart på henrettelsene, og Texas er nå den staten i USA som henretter flest, gjennomsnittlig fem i måneden. Det har dessverre også vist seg i ettertid at flere av de henrettede over hele USA har vært uskyldig dømt.
Hvis Bush skulle vinne neste valg, kan hans iver for henrettelser komme til å være avgjørende, siden folkeopinionen i USA fortsatt er for dødsstraff. Det er kanskje også en av grunnene til at journalister i USA har gjort henrettelser nærmest til en ikkesak, selv om noen få står på. For ti år siden var cirka 85 prosent for dødsstraff, nå skal dette tallet være nede i noen og sytti. Demokratenes presidentkandidat Kerry er mot dødsstraff.

Marit Bødtker