Hei igjen,

Jeg oppdaget plutselig at det er ganske mange som leser disse innleggene mine, (jeg har prøvd i lengre tid å få ordnet med statistikken gjennom Blogger uten resultat) jeg finner det ut når jeg går inn på statistikken til nettstedet mitt www.yuniku.no De fleste som linker seg til min hjemmeside kommer fra denne eller unge stemmer. Da fortjener dere litt ferskt påfyll. Jeg hadde før jul cirka 30 000 besøkende i året, ikke så verst synes jeg. Men nå er den gått ned igjen etter nyttår, og etter at jeg la om hele nettstedet og flyttet inn i nytt netthotell, NSN.ASA. Jeg er veldig fornøyd med dem , de er hjelpsomme og - selv om jeg må betale en årlig avgift, er det gratis support, noe som er alfa og omega for meg.
Tiden flyr som - jeg vet ikke hvilken metafor jeg skal bruke, men jeg synes dagene bare forsvinner. Og enda har jeg ingen onkli' jobb som ungene her sier. Jeg sluttet som redaktør for Drama i mars i fjor. Silje, vårt yngste barnebarn er nå blitt syv år. Hun sier at hun skal bli kunstner. Hun lager fire bilder i vannfarger på et kvarter. Og hver dag bruker hun opp litt regnskog nede på vårt kjøkken. Vi bor i generasjonsbolig og vi gamle er i alle fall lykkelige for det. Det samme tror vi de yngste er, men mellomgenerasjonen er vi fortsatt litt usikre på ----
Jeg må prøve å få opp skrivelysten igjen. Den siste tiden har jeg mest tatt meg av andres skriving, og ikke min egen. Det må jeg gjøre noe med..
See you later, alligator (klisje). Jeg er veldig stolt av alle forfatterne min i "stallen", har også fått noen helt nye. Dere bør gå til hjemmesida mi www.yuniku.no og se selv.

Engelsk plumpudding

Det nærmer seg jul. I slutten av 2004 skrev jeg om plumpuddingen til min svigermor her på bloggen. I dag fikk jeg spørsmål om oppskriften fra en leser med navn Wenche Strømdahl. Det fikk meg til å lese innlegget mitt på nytt, og nå har jeg tenkt at jeg bare må lage ny plumpudding til jul.

Her er oppskriften på Ziskens plumpudding:

2 hg nyretalg
160 g smuldret loff
160 g hvetemel
100 g syltede appelsiner eller marmelade
200 g rosiner
100 g korinter
50 g sukat1/2 teskje kanel
1/2 teskje nellik
20 mandler (malte)
1/2 teskje revet sitronskall
2 egg
1 1/2 dl melk
1 1/2 dl cognac
1 dl mørk sirup

Hakk talgen fint. Smuldre loffen. Bland alt det tørre og pisk sammen egg, sirup, mel, cognac og hell det til det andre. Fylles i en dyp smurt form. Lokk eller plastfolie legges over. Kokes i vannbad cirka 10 timer. Vannet bør stå 2/3 opp på formen. Velves og avkjøles. Legg så noe over formen. Oppbevares i kjøleskap i minst to uker, det går helt opp til en måned. Før servering varmes formen med innhold igjen i vannbad i cirka 3/4 time. Lag vaniljesaus med egg, fløte og cognac som serveres ved siden. Flamberes med oppvarmet cognac som du tenner på like før servering. Husk å slukke alle lyst i rommet før du bringer den inn til gjestene. Garantert vellykket!

Dagboknotater

Jeg hadde ikke regnet med at det skulle komme snø i dag, spesielt ikke siden herren i huset er på utenlandsreise, og hvem skal da måke? Ikke jeg! Det har jeg ikke gjort siden jeg gikk på SATS for fem-seks år siden og løftet et helt hus i løpet av en høst. Da jeg ringte og meldte meg ut etter seks måneder, ble jeg spurt om hvorfor. Jeg sa at det var så kjedelig og at jeg dessuten er så lat. Det hadde visst aldri damen på SATS hørt før, hun lo og sa at jeg var i alle fall ærlig. Men nå angrer jeg på at jeg sluttet, for jeg begynner å kjenne litt ondter både her og der. Men jeg ser fortsatt ikke sport på TV, og heller ikke vet hvordan det gikk til OL. Tok vi ikke noen medaljer? Joda, jeg vet jo det, det er dessverre ikke til å unngå. Men hvis TV-toppene tror at ALLE mennesker er interessert i sport, så er de helt på villspor. Så begynte noen å snakke om at fordi det gikk så dårlig i OL, trengte de mer penger, og derfor bør det komme en egen sports-skatt. Da synes jeg først vi skal få kulturskatt, altså skatt på kultur. Deretter kan vi begynne å snakke om sporten.

Flaks og uflaks i vinterkulda

Jeg hadde både flaks og uflaks sist torsdag den 19 januar 2006.
Uflaks: Bilen min kom i spinn - og danset ballett - på motorveien mellom
Asker og Oslo på det glatte sneføret. Den smalt to ganger i autovernet, en gang
foran og så bak.
Flaks: At det bare ble ytre skader, sånn som at forskjermen og bakskjermen måtte skiftes ut, og litt lys her og der, men ingen indre blødninger.
Største flaksen: Jeg kom fra det hele uten en skramme. Jeg hadde vært og spilt bridge,
men hadde ikke rørt et eneste vinglass, og det var veldig gøy å kunne si til politiet: Kom med ballongen, jeg vil gjerne blåse. (Ble ikke aktuelt)
Flaks var det også at en snill, ukjent ung dame ved navn Kathrine stoppet rett etterpå og hjalp meg og spurte hvordan jeg hadde det. Senere kom både mannen min og sønnen min til stedet og mannen min kjørte bilen hjem. Bilen var kjørbar men det var ikke jeg.
To dager senere reiste vi med fly i stormværet til Tromsø for å delta i min brors bryllup. Flaks at det ikke var altfor dårlig vær og flaks at ikke flyverne var sykemeldt.
Jeg tror livet dreier seg mye om å ha flaks.
Det er jo flaks at vi i det hele tatt er født, og at våre tipp-tipp-tipp-osv.-forfedre overlevde Svartedauen er den største flaksen jeg kan komme på i øyeblikket.

Opp og ned trapper

Godt Nyttår alle sammen

Jeg har bestemt meg for å trappe ned - og opp.
Opptrappingen går for den litterære agentvirksomheten, den kommer til å ta mye av min tid i årene som kommer.

Nedtrappingen går på følgende:

Si opp en rekke tidsskrifter og aviser som jeg likevel ikke har tid å lese.
Melde meg ut av en del foreninger der jeg har vært medlem av en årrekke,
jeg får allikevel aldri tid å delta.
Ta en pause fra bloggen Unge Stemmer, har nettopp gitt beskjed på bloggen,
det er ikke med lyst hjerte jeg gjør det.

Andre nedtrappinger blir :
Ikke ha dårlig samvittighet fordi det er så mye jeg ikke har tid til.

Opptrapping: Lese bøker som interesserer MEG og som jeg ikke leser fordi alle andre sier at den og den må du bare lese. Jeg vil gjøre egne valg. Og kan gjøre det også. Hvilke valg har du gjort deg i den siste tiden?

En annen opptrapping blir å prøve å holde seg litt mer i form. En vond rygg i hele desember minnet meg på at jeg skal bli gammel en dag, moren min var stiv og støl i alle ledd, til slutt havnet hun i rullestol. Det vil jeg ikke!!!!

Når man blir så gammel som jeg begynner å bli, er det også andre ting som opptar meg. En av dem er at man ikke skal overlate så mye rot til kommende generasjoner. Alt jeg setter pris på kan kanskje ende opp i en container utenfor huset når jeg er borte. Derfor skal jeg lære meg å kaste mer, fordele mer, gi bort mer.

Svenskene kaller det å ¨dödstäda, det å rydde opp etter seg de siste årene man har igjen på jorden. Så er det kanskje det jeg er i ferd med å gjøre: dödstäda. Det er et grusomt ord, men også et deilig ord. For når det er gjort, ja, da er man liksom ferdigstilt. Men det er nå en stund igjen.

Nei, huff, dette ble ingen oppløftende nyttårsmelding. Jeg skriver jo bare for å ha noe å skrive, men det er jo så alt for mange ytringer for tiden, og dessuten tror jeg neppe at noen leser dette likevel, så da spiller det ingen rolle. Men for å holde skrivelysten oppe, bør man skrive litt hver dag, det blir kanskje en del av opptrappingen, for skrivingen min har fått lide de siste månedene.

I grunnen er jeg strålende fornøyd med tingenes tilstand. Det gjelder bare å tenke over det en gang i mellom. Ha en strålende dag.

Morgenkonversasjon

Vi bor tre generasjoner under samme tak, med to innganger. Mellom oss er det bare en skyvedør. Så her går barnebarna ut og inn, og ikke minst den yngste familiens hund Gringo, som tror han eies av oss også. Etter at hun har fått mat og klær og tannpuss hjemme hos seg selv, pleier vårt yngste barnebarn Silje noen ganger å underholde oss om morgenen. Hun liker å starte dagen med en liten samtale før hun spaserer til barnehagen sammen med 1. en snill men stressa far, eller 2. en snill men stressa mor, eller 3. Meg selv, eller 4. som i dag - med en snill og avslappet pensjonistfarfar. Joakim på syv har allerede kysset oss adjø med spansk kyss (ett på hvert kinn) og dratt på skolen.

- Fluortablettene smaker som månen, sier Silje. I går hadde hun en liten snørrklyse på jakkeslaget. - Det der er ikke særlig kvinnelig, Silje, sa Joakim.

Altså Silje, hun blir fem år 12. desember og er nesten Lucia-barn, skjønt Lucia blir hun vel aldri med sitt mørke hår og sine brune, halvspanske øyne. Men Silje hadde noe å fortelle, samtidig med at hun bladde gjennom Klas Olsson-katalogen vår og fant ut at hun ønsker seg et prinsesse teservice i 24 deler til 189 kroner. Vi satte en binders på siden for bedre å finne det igjen. Hun fortalte meg, mens hun så ut av vinduet følgende, direkte sitat:
- Bestemama, når det blir snø, da er det jul. For det har jeg sett på TV, og det er faktisk helt sant altså. Ikke film og ikke reklame, men helt sant. (Sitat slutt)

Jeg tenkte at det må ha være en langtidsværmelding hun må ha hørt. Jeg tenker videre at det er fantastisk at så små barn vet forskjellen på dikt og virkelighet.

Så spør jeg om jeg får hjelpe henne å børste håret, for hun ser ut som et skrukketroll. - Hva er et skrukketroll, spør hun. Så må vi finne bilde av et skrukketroll i en gammel bok som heter Dyr i åker og eng, og vi har tid å bla oss igjennom hele boka. Vi kommenterer metemarker, tusenben, edderkopper, midd og til slutt lus. Silje peker på hodet sitt og sier: Det er sånne som vi kan få i håret.

Boka blir ikke tatt med til barnehagen. Det blir derimot barbie-cd-en, den må hun ha under armen på veien, absolutt ikke i sekken.
- I barnehagen har de en nesten ny cd-spiller og den er blå, forklarer hun.

Takk til Thomas Brevik i Blogg og bibliotek for oppmuntrende ord om hvorfor man skriver blogg. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg gjør det.

Skrivestopp

Hva kommer det av at noen ganger går alt så greit, mens jeg andre ganger ikke klarer skrive mer enn en linje? I dag er en slik dag. Nei her ble det faktisk to. Bloggene mine begynner nå å gi meg dårlig samvittighet, som om de skulle være levende familiemedlemmer eller andre slags vesener. Huff! Det var jo så gøy i starten. Har du noen gode ideer å gi meg til hva vi bør skrive om. Gi meg en kommentar, bør jeg legge ned hele bloggen? Hvordan har forresten du det med skrivingen DIN? Om du sender meg en epost til denne adressen og forteller meg hva du synes, er det bedre enn å skrive kommentar her, men du kan selvsagt gjøre begge deler. Noen som vet hvordan jeg kan legge inn statistikk her? Jeg har ikke skjønt det.

Septembermorgen fra post til trikk til jobb

Jeg går innom postkontoret på vei til trikken for å sende noen bøker i retur til et bibliotek i Nord-Norge. Postmannen og jeg (omtrent samme årgang) er enige om at det burde være slik som før i tiden, at man kunne sende småtrykk og lignende for en mye billigere penge. Nå koster alt like mye. To bøker sendt i retur til biblioteket kostet meg 120 kroner. Så da er det siste gang jeg går til det skritt å låne bøker fra et bibliotek når jeg er på ferie.
Så tenker jeg på andre ting mens jeg rusler til trikken. Det gjør meg ingenting å måtte vente. Da kan jeg bare se på folk. Det er artig å betrakte mennesker. Se detaljene i ansiktene, og betrakte klærne. Legge merke til hvem som tror at det er blitt høst. Gjette hva slags sinnstemning de er i. En dame foran meg på veien subber i noen altfor store slippers, fra kaffebaren på Thune, med en pappkopp i hånden. Hun er ellers pent kledd, har brun kordfløyelsbukse som er brettet opp til under klærne, en svart, elegant kort jakke, og et tykt, vakkert hår som er farget i en pen mørk farge. Hun bærer en sekk på ryggen.
Når man er blitt reality-freak som meg, legger man mer merke til folk rundt seg. Hvor gammel er den damen egentlig? Har hun kjæreste? Gift? Barn? Umulig å si, jeg ser henne jo bare bakfra.
I går valgte Charlie sin Sarah. Åååhh!!! Det var jo det jeg håpet. Men nå syntes jeg plutselig at Krisily er blitt så søt. Hun tok det helt fantastisk å bli vraket. Jeg håper Cris Harrison nå får henne til å bli den nye Ungkarskvinnen. Det hadde hun virkelig fortjent.

Slike ting tenker jeg på når jeg står og venter på trikken. Vel inne der. Blant alle de regndampende menneskene leser jeg Journalisten, journalistenes eget fagblad. Jeg leser innspill fra Torgrim Eggen. Det heter innspill, og handler om adm dir i Google som selv ble googlet. Det likte han ikke. Men han fikk ikke medhold.

Eggen skriver fortsatt: Det du googler, er du. Det er praktisk talt som om selskapet skulle sitte på en utskrift av innholdet i hjernen din.
Godt sagt, og nå har du som leser dette fått en del av min.
Men det bryr jeg meg ikke noe om.
Dessuten er det jo ikke sikkert at noen leser det jeg skriver.

Litterær agent

Når man virkelig blir så gammel som jeg er blitt, begynner man å lure på hva man skal bli i livet.
Nå har jeg funnet ut at jeg vil være bokagent. Jeg vil prøve å hjelpe andre skribenter som har lyst å bli forfattere, med åfinne et forlag til dem. Jeg har ikke hørt om andre i Norge som gjør dette. Jeg undres på hvorfor. Skulle ønske noen kunne fortelle meg det.
For å bli litterær agent må man lære en god del. Derfor er jeg nå i full sving med å surfe rundt på nettet for å lære meg om forhandling, om kontrakter mellom agenter og forfattere, mellom forlag og forfattere, og mellom forlag og agenter etc. etc. Det finnes ingen gylden regel for hvordan det gjøres. Det eneste jeg har helt klart er dette: jeg opererer etter det internasjonale prinsippet, no cure no pay. Det er bare hvis et forlag vil anta en bok at jeg som agent får noen penger, ved at jeg tar en bestemt prosent av inntektene, enten de er små eller store. Men den aller viktigste oppgaven for en agent, slik jeg ser det, blir å være en positiv buffer mellom de forfatterne som ikke tør å sende manus til forlag og forlagsfolet selv, som alltid har det travelt og som avviser 95 prosent av det de får inn. Skribentene trenger gode råd og oppmuntrende ord med på veien.
Jeg tror bare det hadde vært en fordel med flere agenter i Norge. Etter at jeg gikk ut med dette, er det flere som har skrevet til meg og som gjerne vil at jeg skal hjelpe dem. Jeg har lagt ut informasjon om dette på hjemmesiden min. Jeg har også opprette et ny blogg
I går oppdaget jeg noe som heter forfatterforum der skrivende mennesker kan spørre om alt mulig. Dit kan jo de gå - i første omgang - som går med en bok i magen.

Sommeren er her fortsatt. Jeg er tilbake i Oslo etter mange turer hit og dit. Jeg har innboksen full av tekster fra ungdom som skriver. Det ser ut til å være det nordmenn er mest opptatt av, i alle fall blant dem jeg kjenner. Skrive, skrive, skrive. Mange mennesker har et desperat behov for å uttrykke seg. Men når det kommer til blogging, blir det ikke rare greiene.

Det ble virkelig vellykket. Lill-Kristin Arntsen var suveren som Katja. Lill-Kristin har Downs syndrom, hun er snart tyve år og kommer fra Finnsnes. Harstad Tidende dekket begivenheten i tre store oppslag. Gå til min hjemmeside og les mer om dette.

Urpremiere i Harstad
Jeg reiser nordover for å se mitt eget skuespill Kjærlighet mot strømmen levendegjort den 20 mai. For meg er dette STORT. Jeg gleder meg veldig til å se funksjonshemmede spille de rollene jeg skrev i fjor sommer under mitt ensomme opphold på fjellet sammen med familiehunden Gringo. Først ble det bøker utgitt på Orkana forlag og nå altså levendegjort på en scene. Jeg håper at mange andre vil våge seg på skuespillet som er tilrettelagt både for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Men først må dette gå av stabelen.
Les mer om oppsetningen i Harstad her
Denne våren har bare fløyet avsted. Det er kanskje noe med alderen som gjør at hver dag er som et minutt.

Endelig
Er jeg her igjen. Nå skal jeg prøve å komme med noe en gang i uka i alle fall. Det går ikke an å være så slapp. Jeg har fått levert årets selvangivelse, og det gjør sinnet lettere.
Her er dagens tips for alle som i blant og ofte stusser over hvordan norske ord og uttrykk skrives. Det er mange som gir skrivetips, blant annet Per Egil Hegge. Selv drev jeg i noen måneder et underskuddsprosjekt med en sms-tjeneste.

Dagens tips er følgende:
Er du på jakt etter noe helt konkret som du trenger svar på i løpet av kort tid bør du melde deg inn i O-ringen. Dette er statsautoriserte translatørers eget nettsted, der man kan sende inn spørsmål. Er man heldig får man svar i løpet av minutter, for makan til velvillighet finner man bare blant bibliotekarene.

For øvrig kan jeg melde at mitt siste nettsted stadig oppdateres.

Det er midt i påskeuken og stillere enn noensinne, i alle fall her hjemme hos oss. De unge og de små er på fjellet, der er også blandingshunden Gringo, (huskey, labrador og new foundlender)han er henrykt over å få lov til å dra pulk, riktig slite seg ut i motbakkene og etterpå ligge foran peisen og slikke potene. Så mye medlidenhet jeg enn har med den stakkars hunden: Jeg har nå funnet ut at Gringo har det utrolig godt her i Oslo, sammenlignet med de seks alaska-huskiene som dro kjelken min på Svalbard her i forrige måned.

Jeg har en plan om å skrive ned historien om de åtti viltre hundene i hundegården, og om vi ti turistene som hadde meldt oss på fem timers hundekjøring, om min ukjente partnerske som fortalte meg at hun hadde hundeskrekk, like etter av vi var blitt kommandert ut i hundegården for å hente de seks hundene som skulle kobles til vårt spann. Om min første hund som var så vill at han rev meg overende og om tre andre andre sjalu huskiene som gikk til angrep på den utvalgte. (Bare kjefting riktignok) Med puls på 250 kom vi oss omsider avsted, et av høydepunktene i mitt ellers ganske opplevelesrike liv.

Men hvem gidder å lese om sånt da? Har gode bilder også faktisk. Noen som har tips om hvor man kan selge slikt stoff?

Her kommer en melding om mitt teaterstykke som skal settes opp i Harstad.
Se her eller gå til www.yuniku

Marit Lund Bødtker: Kjærlighet mot strømmen

Her er hva en dansk journalist skriver om romanen Kjærlighet mot strømmen :
Jeg synes det, er en meget fin lille bog, Marit Lund Bødtker har skrevet, og tror mange, som bogen er målrettet til, vil få glæde af den. Fordi sproget er så fint, og tankerne smukke. God at læse bl.a. også for medarbejdere, som arbejder med kvinder og mænd i målgruppen. Bogen giver god indsigt i tanker og følelsesliv. Faktisk synes jeg bogen udfylder et hul. Jeg kender ikke til bøger, som er skrevet så direkte til denne målgruppe og samtidig så fin. Tror den vil glæde mange. Og så er det jo også en flot titel!
Linda Grundtvig Journalist, Århus

Gå inn på www.yuniku.no for mer informasjon om boka.

Godt Nyttår med trass!

Dette sies med trass: Riktig godt nyttår alle sammen. Livet må gå videre, selv om jeg nesten ikke tør tenke på de kommende dager, når skolene åpner og mange pulter er tomme. Det er ikke til å fatte det som er skjedd. For tjue år siden var jeg på Puket sammen med mann og sønn, vi hadde en fantastisk uke, vi snorklet og svømte og koste oss. Det er utallige andre som har vært der i årenes løp og som tenker tilbake på sine turer med stor glede. Det blir muligheter å komme dit igjen. En gang. DEt er jeg sikker på. og for de skjønne thailendernes skyld håper jeg at det blir flere som velger Puket i fremtiden også.
Skrivelysten har gått og gjemt seg for mitt vedkommende. Jeg håper inderlig den snart dukker fram fra den mørkeste kroken.
Inntil det skjer, ha det godt. Hasta luego!

Hilsen Marit

Engelsk plumpudding

Jeg har begynt å velge bort. Jeg velger bort alle tilbud som har ordet "bedre" i seg. Jeg velger bort seminarer om hvordan du kan bli en bedre fotograf, en bedre journalist, en bedre nettredaktør, en bedre webdesigner, en bedre leser, en bedre skribent, en bedre selger, en bedre mor, en bedre hustru, en bedre sexpartner, en bedre husmor, en bedre økonom, en bedre kokk, en bedre bestemor, og spesielt en bedre juleforberederske.

Jeg velger også bort alle julebord med ordene lutefisk, torsk eller ribbe i seg.
(Ikke det at jeg ikke liker det: jeg elsker lutefisk, rakfisk og torsk. Men jeg spiser det hele året og trenger ikke å stues sammen med fremmede rundt store bord med tidsinnstilt ur for tilmålt spisetid. Den gangen jeg gjorde det smakte det ikke godt, jeg spiser heller lutefisk hjemme i min egen stue julaften, selv om jeg er den eneste i familien som liker det. Med torsk til en av oss (vestlandsskikk fra en forfader), kjøtt til en annen (familie fra Hedmarken)og nøttestek til vegetarianeren (mannen min), stikker jeg meg slett ikke ut. I fjor hadde vi til og med en muslim boende hos oss, som spiste svinestek rett som det var, ellers ville hun ikke overlevd i huset vårt, sa hun)

Men plumpuddingen kan jeg ikke velge bort. Nå skal jeg i gang med å lage årets plumpudding, god engelsk plumpudding, men så er det dette å få tak i nyretalg. Det er et ork hvert eneste år. Nyretalg fra lam er omtrent umulig å få tak i, mens nyretalg fra gris er mulig. Nå liker de helst å selge ister som nyretalg, jeg tror ikke ister er det samme som nyretalg. De siste årene har jeg klart meg med ister, men jeg skulle gjerne hatt nyretalg, det er den som binder plumpuddingen sammen. Jeg har en gammel oppskrift fra min for lengst avdøde svigermor, som hun arvet fra sin mor som igjen hadde arvet den fra en av sine forfedre, spør meg ikke om hvem det var, en eller annen anemor i Tyskland, Danmark eller Schleswig-Holstein har brakt den med seg inn i slekten og der er den blitt værende helt opp til i dag.

Jeg skal innrømme det: jeg har noen ganger tenkt å velge bort plumpuddingen, men slår fra meg tanken. Så derfor må jeg lage plumpuddingen hvert eneste år, og det er et møysommelig arbeid. Plumpuddingen skal, etter at de mange ingredienser av krydder, nellik, kanel og cognac er helt i, koke i vannbad i minst ti timer. Jeg er litt seint ute, for den skal egentlig lagres kjølig en måned. Før servering skal den varmes opp igjen i vannbad og flamberingen er et myserium, men oppvarmet cognac har nå vist seg å duge. Så skal det selvsagt være en god tykk, vaniljesaus til. Hvis jeg skulle motta utallige oppfordringer om oppskriften, skal jeg vurdere å legge denne ut på nettstedet mitt, www.yuniku.no
Send i såfall en mail til meg. yuniku@online.no og merk den "Oppskrift_plumpudding"
Eller gi dine kommentarer direkte her.

Finn andre vannhull, frilansere!

Nå har det skjedd så mye rundt ørene mine at jeg må roe meg ned med litt fingerprat.

Det store som skjedde i forrige uke kan du lese på min andre blogg Unge stemmer
Der skriver jeg også om min nye bok (rettere sagt bøker), Kjærlighet mot strømmen, som snart kommer på Orkana forlag.

Siste uke har gått med til korrekturlesning, jeg velsigner internett og epost for millionte gang.. Epostene har flagret mellom Elisabeth, forleggeren og meg, for at bøkene mine skal komme ut før jul. Den ene gjør det sikkert, den andre undres jeg på.

Det blir lite tid til frilans-journalistikk for tiden. Det er ikke så lett å finne fotfeste i jungelen, der alle skriver om ting som slett ikke interesser meg, og det jeg interesserer meg for, interesserer slett ikke redaktørene. Ta kultursidene for eksempel.
Store oppslag på forsiden om at Maria Mena ikke kom med som vinner. Hva er det slags nyheter? Hvor ofte ser vi bilder av nykommere innen klassisk musikk, for eksempel?

Det minner meg forresten på hva min voksne sønn sa en gang. Mamma, ingen av mine venner har foreldre som spiller sånn musikk som dere. Men nå har jeg lært barnebarna å like Beethoven, sett på en Bethåfen, sier Silje på fire år, mens Ælvis brukes til dansen vår. Og så er visst jeg den en av de få i landet som stadig hører på P2.
Ja, jeg innrømmer det, jeg må være et fossil.

Når jeg for eksempel skriver noe som jeg tror er en god kommentar, så blir det satt inn som leserinnlegg i avisene. Hvorfor kan ikke avisene honorere annet enn artikler? Jeg håper at denne tørken snart forsvinner og gå over i befriende regn, men det ser langt fra slik ut.

I journalisten i dag var det forresten et tankevekkende debattinnlegg: Skuddpremie på frilansere? av en som heter Ola Sletten, frilanser i Marokko. Jeg la spesielt merke til denne kraftsalven: Veiledende frilanssatser er ikke verdt papiret det er skrevet på. Han skriver også om avisenes neglisjering av frilansere. Ola Sletten sier også: Frilansere konkurrerer blant annet med byrå som syndikerer stoff til en billig penge til Avisenes Pressebyrå, og til internt salg mellom aviser - alt vesignet av NJ. Er det virkelig slik?

Det er nå lenge siden jeg leverte mine bidrag til avisene. Til andre også når jeg tenker meg om. Denne tørken har spredd seg langt utover avisstadiet.

Journalistik på dansk - BREAKING NEWS
nyttig bok - også for norske journalister og for dem som ønsker å bli det

I går dumpet det ned i min postkasse en bokpakke fra Danmark. Ikke en hvilken som helst, den vekket unormalt stor interesse og jeg gleder meg til å lese den grundig om igjen. Foreløpig har jeg bare skummet den her og der, men jeg antar at den blir en viktig oppslagsbok for meg.

Tre erfarne og vel ansette frilansjournalister i Danmark:
Anja Dybris, Linda Grundtvig og Stig Petersen er forfatterne bak:

Journalistik i dansk; Breaking News.

I hele 28 kapitler får du lære om kommikasjon, medielandskapet i bevegelse, Medienes makt og rolle, journalistiske sjangre, om selve nyheten, journalistiske spilleregler og en rekke andre emner. Et stort kapittel er viet den nå så ettertraktede fortellende journalistikken, der kjente danske navn som Kim Faber og Flemming Kristiansen blir intervjuet. Det er også et stort kapittel om journalistikk på internett. Målgruppen ser ut til å være alle som ønsker å bli journalist, men er en utmerket håndbok for etablerte journalister som trenger å minnes på både dette og hint. Og noe er nytt og upløyd mark, blant annet hvordan man kan etablere seg som journalist på internett. Jeg leter fortsatt for å se om de har med noen om blogging, så langt har jeg ikke funnet det.
Språket er enkelt og lettlest, og passer like godt for nordmenn, (det var jo slik våre besteforeldre skrev) som for dansker.
Boka har en fin og appetittvekkende layout og Boka er gitt ut på forlaget Systime. Du kan gå til www.systime.dk eller bestille den i en norsk bokhandel, hvis du oppgir ISBN-nr. 87-616-0533-6