Litterær agent

Når man virkelig blir så gammel som jeg er blitt, begynner man å lure på hva man skal bli i livet.
Nå har jeg funnet ut at jeg vil være bokagent. Jeg vil prøve å hjelpe andre skribenter som har lyst å bli forfattere, med åfinne et forlag til dem. Jeg har ikke hørt om andre i Norge som gjør dette. Jeg undres på hvorfor. Skulle ønske noen kunne fortelle meg det.
For å bli litterær agent må man lære en god del. Derfor er jeg nå i full sving med å surfe rundt på nettet for å lære meg om forhandling, om kontrakter mellom agenter og forfattere, mellom forlag og forfattere, og mellom forlag og agenter etc. etc. Det finnes ingen gylden regel for hvordan det gjøres. Det eneste jeg har helt klart er dette: jeg opererer etter det internasjonale prinsippet, no cure no pay. Det er bare hvis et forlag vil anta en bok at jeg som agent får noen penger, ved at jeg tar en bestemt prosent av inntektene, enten de er små eller store. Men den aller viktigste oppgaven for en agent, slik jeg ser det, blir å være en positiv buffer mellom de forfatterne som ikke tør å sende manus til forlag og forlagsfolet selv, som alltid har det travelt og som avviser 95 prosent av det de får inn. Skribentene trenger gode råd og oppmuntrende ord med på veien.
Jeg tror bare det hadde vært en fordel med flere agenter i Norge. Etter at jeg gikk ut med dette, er det flere som har skrevet til meg og som gjerne vil at jeg skal hjelpe dem. Jeg har lagt ut informasjon om dette på hjemmesiden min. Jeg har også opprette et ny blogg
I går oppdaget jeg noe som heter forfatterforum der skrivende mennesker kan spørre om alt mulig. Dit kan jo de gå - i første omgang - som går med en bok i magen.

Sommeren er her fortsatt. Jeg er tilbake i Oslo etter mange turer hit og dit. Jeg har innboksen full av tekster fra ungdom som skriver. Det ser ut til å være det nordmenn er mest opptatt av, i alle fall blant dem jeg kjenner. Skrive, skrive, skrive. Mange mennesker har et desperat behov for å uttrykke seg. Men når det kommer til blogging, blir det ikke rare greiene.

Det ble virkelig vellykket. Lill-Kristin Arntsen var suveren som Katja. Lill-Kristin har Downs syndrom, hun er snart tyve år og kommer fra Finnsnes. Harstad Tidende dekket begivenheten i tre store oppslag. Gå til min hjemmeside og les mer om dette.

Urpremiere i Harstad
Jeg reiser nordover for å se mitt eget skuespill Kjærlighet mot strømmen levendegjort den 20 mai. For meg er dette STORT. Jeg gleder meg veldig til å se funksjonshemmede spille de rollene jeg skrev i fjor sommer under mitt ensomme opphold på fjellet sammen med familiehunden Gringo. Først ble det bøker utgitt på Orkana forlag og nå altså levendegjort på en scene. Jeg håper at mange andre vil våge seg på skuespillet som er tilrettelagt både for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Men først må dette gå av stabelen.
Les mer om oppsetningen i Harstad her
Denne våren har bare fløyet avsted. Det er kanskje noe med alderen som gjør at hver dag er som et minutt.

Endelig
Er jeg her igjen. Nå skal jeg prøve å komme med noe en gang i uka i alle fall. Det går ikke an å være så slapp. Jeg har fått levert årets selvangivelse, og det gjør sinnet lettere.
Her er dagens tips for alle som i blant og ofte stusser over hvordan norske ord og uttrykk skrives. Det er mange som gir skrivetips, blant annet Per Egil Hegge. Selv drev jeg i noen måneder et underskuddsprosjekt med en sms-tjeneste.

Dagens tips er følgende:
Er du på jakt etter noe helt konkret som du trenger svar på i løpet av kort tid bør du melde deg inn i O-ringen. Dette er statsautoriserte translatørers eget nettsted, der man kan sende inn spørsmål. Er man heldig får man svar i løpet av minutter, for makan til velvillighet finner man bare blant bibliotekarene.

For øvrig kan jeg melde at mitt siste nettsted stadig oppdateres.

Det er midt i påskeuken og stillere enn noensinne, i alle fall her hjemme hos oss. De unge og de små er på fjellet, der er også blandingshunden Gringo, (huskey, labrador og new foundlender)han er henrykt over å få lov til å dra pulk, riktig slite seg ut i motbakkene og etterpå ligge foran peisen og slikke potene. Så mye medlidenhet jeg enn har med den stakkars hunden: Jeg har nå funnet ut at Gringo har det utrolig godt her i Oslo, sammenlignet med de seks alaska-huskiene som dro kjelken min på Svalbard her i forrige måned.

Jeg har en plan om å skrive ned historien om de åtti viltre hundene i hundegården, og om vi ti turistene som hadde meldt oss på fem timers hundekjøring, om min ukjente partnerske som fortalte meg at hun hadde hundeskrekk, like etter av vi var blitt kommandert ut i hundegården for å hente de seks hundene som skulle kobles til vårt spann. Om min første hund som var så vill at han rev meg overende og om tre andre andre sjalu huskiene som gikk til angrep på den utvalgte. (Bare kjefting riktignok) Med puls på 250 kom vi oss omsider avsted, et av høydepunktene i mitt ellers ganske opplevelesrike liv.

Men hvem gidder å lese om sånt da? Har gode bilder også faktisk. Noen som har tips om hvor man kan selge slikt stoff?

Her kommer en melding om mitt teaterstykke som skal settes opp i Harstad.
Se her eller gå til www.yuniku

Marit Lund Bødtker: Kjærlighet mot strømmen

Her er hva en dansk journalist skriver om romanen Kjærlighet mot strømmen :
Jeg synes det, er en meget fin lille bog, Marit Lund Bødtker har skrevet, og tror mange, som bogen er målrettet til, vil få glæde af den. Fordi sproget er så fint, og tankerne smukke. God at læse bl.a. også for medarbejdere, som arbejder med kvinder og mænd i målgruppen. Bogen giver god indsigt i tanker og følelsesliv. Faktisk synes jeg bogen udfylder et hul. Jeg kender ikke til bøger, som er skrevet så direkte til denne målgruppe og samtidig så fin. Tror den vil glæde mange. Og så er det jo også en flot titel!
Linda Grundtvig Journalist, Århus

Gå inn på www.yuniku.no for mer informasjon om boka.

Godt Nyttår med trass!

Dette sies med trass: Riktig godt nyttår alle sammen. Livet må gå videre, selv om jeg nesten ikke tør tenke på de kommende dager, når skolene åpner og mange pulter er tomme. Det er ikke til å fatte det som er skjedd. For tjue år siden var jeg på Puket sammen med mann og sønn, vi hadde en fantastisk uke, vi snorklet og svømte og koste oss. Det er utallige andre som har vært der i årenes løp og som tenker tilbake på sine turer med stor glede. Det blir muligheter å komme dit igjen. En gang. DEt er jeg sikker på. og for de skjønne thailendernes skyld håper jeg at det blir flere som velger Puket i fremtiden også.
Skrivelysten har gått og gjemt seg for mitt vedkommende. Jeg håper inderlig den snart dukker fram fra den mørkeste kroken.
Inntil det skjer, ha det godt. Hasta luego!

Hilsen Marit

Engelsk plumpudding

Jeg har begynt å velge bort. Jeg velger bort alle tilbud som har ordet "bedre" i seg. Jeg velger bort seminarer om hvordan du kan bli en bedre fotograf, en bedre journalist, en bedre nettredaktør, en bedre webdesigner, en bedre leser, en bedre skribent, en bedre selger, en bedre mor, en bedre hustru, en bedre sexpartner, en bedre husmor, en bedre økonom, en bedre kokk, en bedre bestemor, og spesielt en bedre juleforberederske.

Jeg velger også bort alle julebord med ordene lutefisk, torsk eller ribbe i seg.
(Ikke det at jeg ikke liker det: jeg elsker lutefisk, rakfisk og torsk. Men jeg spiser det hele året og trenger ikke å stues sammen med fremmede rundt store bord med tidsinnstilt ur for tilmålt spisetid. Den gangen jeg gjorde det smakte det ikke godt, jeg spiser heller lutefisk hjemme i min egen stue julaften, selv om jeg er den eneste i familien som liker det. Med torsk til en av oss (vestlandsskikk fra en forfader), kjøtt til en annen (familie fra Hedmarken)og nøttestek til vegetarianeren (mannen min), stikker jeg meg slett ikke ut. I fjor hadde vi til og med en muslim boende hos oss, som spiste svinestek rett som det var, ellers ville hun ikke overlevd i huset vårt, sa hun)

Men plumpuddingen kan jeg ikke velge bort. Nå skal jeg i gang med å lage årets plumpudding, god engelsk plumpudding, men så er det dette å få tak i nyretalg. Det er et ork hvert eneste år. Nyretalg fra lam er omtrent umulig å få tak i, mens nyretalg fra gris er mulig. Nå liker de helst å selge ister som nyretalg, jeg tror ikke ister er det samme som nyretalg. De siste årene har jeg klart meg med ister, men jeg skulle gjerne hatt nyretalg, det er den som binder plumpuddingen sammen. Jeg har en gammel oppskrift fra min for lengst avdøde svigermor, som hun arvet fra sin mor som igjen hadde arvet den fra en av sine forfedre, spør meg ikke om hvem det var, en eller annen anemor i Tyskland, Danmark eller Schleswig-Holstein har brakt den med seg inn i slekten og der er den blitt værende helt opp til i dag.

Jeg skal innrømme det: jeg har noen ganger tenkt å velge bort plumpuddingen, men slår fra meg tanken. Så derfor må jeg lage plumpuddingen hvert eneste år, og det er et møysommelig arbeid. Plumpuddingen skal, etter at de mange ingredienser av krydder, nellik, kanel og cognac er helt i, koke i vannbad i minst ti timer. Jeg er litt seint ute, for den skal egentlig lagres kjølig en måned. Før servering skal den varmes opp igjen i vannbad og flamberingen er et myserium, men oppvarmet cognac har nå vist seg å duge. Så skal det selvsagt være en god tykk, vaniljesaus til. Hvis jeg skulle motta utallige oppfordringer om oppskriften, skal jeg vurdere å legge denne ut på nettstedet mitt, www.yuniku.no
Send i såfall en mail til meg. yuniku@online.no og merk den "Oppskrift_plumpudding"
Eller gi dine kommentarer direkte her.

Finn andre vannhull, frilansere!

Nå har det skjedd så mye rundt ørene mine at jeg må roe meg ned med litt fingerprat.

Det store som skjedde i forrige uke kan du lese på min andre blogg Unge stemmer
Der skriver jeg også om min nye bok (rettere sagt bøker), Kjærlighet mot strømmen, som snart kommer på Orkana forlag.

Siste uke har gått med til korrekturlesning, jeg velsigner internett og epost for millionte gang.. Epostene har flagret mellom Elisabeth, forleggeren og meg, for at bøkene mine skal komme ut før jul. Den ene gjør det sikkert, den andre undres jeg på.

Det blir lite tid til frilans-journalistikk for tiden. Det er ikke så lett å finne fotfeste i jungelen, der alle skriver om ting som slett ikke interesser meg, og det jeg interesserer meg for, interesserer slett ikke redaktørene. Ta kultursidene for eksempel.
Store oppslag på forsiden om at Maria Mena ikke kom med som vinner. Hva er det slags nyheter? Hvor ofte ser vi bilder av nykommere innen klassisk musikk, for eksempel?

Det minner meg forresten på hva min voksne sønn sa en gang. Mamma, ingen av mine venner har foreldre som spiller sånn musikk som dere. Men nå har jeg lært barnebarna å like Beethoven, sett på en Bethåfen, sier Silje på fire år, mens Ælvis brukes til dansen vår. Og så er visst jeg den en av de få i landet som stadig hører på P2.
Ja, jeg innrømmer det, jeg må være et fossil.

Når jeg for eksempel skriver noe som jeg tror er en god kommentar, så blir det satt inn som leserinnlegg i avisene. Hvorfor kan ikke avisene honorere annet enn artikler? Jeg håper at denne tørken snart forsvinner og gå over i befriende regn, men det ser langt fra slik ut.

I journalisten i dag var det forresten et tankevekkende debattinnlegg: Skuddpremie på frilansere? av en som heter Ola Sletten, frilanser i Marokko. Jeg la spesielt merke til denne kraftsalven: Veiledende frilanssatser er ikke verdt papiret det er skrevet på. Han skriver også om avisenes neglisjering av frilansere. Ola Sletten sier også: Frilansere konkurrerer blant annet med byrå som syndikerer stoff til en billig penge til Avisenes Pressebyrå, og til internt salg mellom aviser - alt vesignet av NJ. Er det virkelig slik?

Det er nå lenge siden jeg leverte mine bidrag til avisene. Til andre også når jeg tenker meg om. Denne tørken har spredd seg langt utover avisstadiet.

Journalistik på dansk - BREAKING NEWS
nyttig bok - også for norske journalister og for dem som ønsker å bli det

I går dumpet det ned i min postkasse en bokpakke fra Danmark. Ikke en hvilken som helst, den vekket unormalt stor interesse og jeg gleder meg til å lese den grundig om igjen. Foreløpig har jeg bare skummet den her og der, men jeg antar at den blir en viktig oppslagsbok for meg.

Tre erfarne og vel ansette frilansjournalister i Danmark:
Anja Dybris, Linda Grundtvig og Stig Petersen er forfatterne bak:

Journalistik i dansk; Breaking News.

I hele 28 kapitler får du lære om kommikasjon, medielandskapet i bevegelse, Medienes makt og rolle, journalistiske sjangre, om selve nyheten, journalistiske spilleregler og en rekke andre emner. Et stort kapittel er viet den nå så ettertraktede fortellende journalistikken, der kjente danske navn som Kim Faber og Flemming Kristiansen blir intervjuet. Det er også et stort kapittel om journalistikk på internett. Målgruppen ser ut til å være alle som ønsker å bli journalist, men er en utmerket håndbok for etablerte journalister som trenger å minnes på både dette og hint. Og noe er nytt og upløyd mark, blant annet hvordan man kan etablere seg som journalist på internett. Jeg leter fortsatt for å se om de har med noen om blogging, så langt har jeg ikke funnet det.
Språket er enkelt og lettlest, og passer like godt for nordmenn, (det var jo slik våre besteforeldre skrev) som for dansker.
Boka har en fin og appetittvekkende layout og Boka er gitt ut på forlaget Systime. Du kan gå til www.systime.dk eller bestille den i en norsk bokhandel, hvis du oppgir ISBN-nr. 87-616-0533-6

Gass på kjøkken

Jeg hadde en artikkel på trykk i Aftenposten Aften 6 oktober. En slags kommentarer, egentlig et debattinnlegg. Etterpå fikk jeg vite at artikkelen var diskutert av fem mødre i barnehagen, alle vil gjerne ha gass. Men det er jo så dyrt! Les hele artikkelen her
For øvrig er dagens beste lesning (09.10) Kjetil Østli i Aftenposten som har en reportasje om de eldre.
Mandag til torsdag i neste uke skal jeg på kurs i Fredrikstad der Mikkel Hvid skal holde seminar om fortellende journalistikk. Min danske journalistvenninne mener at jeg er heldig som er kommet med.

Gøy å bli lagt merke til

Det er hyggelig når blogger blir lagt merke til. Denne uka opplevde jeg at Thomas i Blogg og bibliotek skriver pent om nettstedene mine. Det har også resultert i at jeg er blitt bedt om å holde et innlegg om Unge Stemmer på en digitalsosial konferanse i Bergen i november.
Ellers har jeg plundret litt med en svensk-norsk oversetting for et firma i Kongsberg, det gjelder StackStone-systemet, en brosjyre for salg av hagemurer. Alt gikk bra inntil min halvt svenske ektemann kom hjem fra rundtur i USA og fortalte meg at det ikke var godt nok, så med jetleg, før dusj og hvile, satte han seg ned og gikk igjennom hele manus og snudde litt opp/ned på både det og steinene. Ja, egentlig er det godt å ha en ektemann. Nå kan vi for fremtiden gjøre det slik, han oversetter og jeg sender regningene. Så bare kom igjen, alle som trenger profesjonell hjelp til tekniske forklaringer.
Det er lørdag og jeg skal slett ikke sitte her. Jeg vil mye heller leke med barnebarna mine, eller sitte på kjøkkenet og strikke sokker til julegaver. Vi har levende vekkeklokker her i huset, vår snart fireårige sønnedatter kommer ned til oss hver lørdag og søndag morgen, (vi bor i tomannsbolig med skyvedør mellom oss, en slags Alice in wonderland-speil mellom hver etasje , river opp soveromsdøra, trekker til side gardiner, og sier: - se det er morgen, nå må dere stå opp. Og det gjør vi selvsagt. Det er mange fordeler ved å bli eldre, man er ikke så trøtt om morgenen lenger.

Alt forandrer seg

Det er merkelig hvordan alt forandrer seg. I alle fall for meg. Her trodde jeg i lengre tid at jeg først og fremst er frilansjournalist og tidsskriftredaktør. Ja jeg er jo fortsatt begge deler, og prøver stadig å selge stoff, med mer eller mindre hell, helst mindre for å være ærlig. Jeg trenger en agent!! Redaktørjobben har jeg hatt siden 1996 og det blir kanskje til at jeg beholder den fram til pensjonsalderen, som nærmer seg, da får jeg det enda mer travelt. Livet mitt består av et utall av roller, og hverdagen min forandres fra dag til dag. Det som var viktig i går, blekner og blir minimalisert av det som skjer nå og som kommer til å skje i tiden fremover. Jeg skriver manus til lettlestbøker for voksne, jeg bygger om på websidene mine, med og uten hjelp utenfra, jeg er redaktør for en gjeng skrivende ungdommer, prøver å markedsføre mine skrivetips, henter og bringer barnebarn i barnehagen og til og fra skole. Jeg skriver brev på norsk til mitt amerikanske barnebarn, som etter et år på norsk skole nå er tilbake hos moren sin i USA. Jeg danner allianse med min spanske svigerdatter om oversettelser til og fra spansk.
Mannen min jobber med sitt, pensjonisten skal nå en rundtur i USA for sin gamle jobb. Etterpå skal han innrede kjelleren.
Det er travelt å være arbeidende bestemor med hjemmekontor og barnebarn i samme hus. Men du verden, så mye jeg lærer av de små, hver eneste dag. Det gir energi - og skaper kreativitet - å få love å leke med unger er en gave.
Ha en god dag.
www.frilanser.com
Marit

Nye tekster på frilanser.com

Nå har jeg lagt ut nye tekster på nettstedet mitt. Jeg er imponert over hvor reflektert mange av disse ungdommene er i det de uttrykker gjennom skrivingen sin.
Flere har også noen utrolige fine tekster.

Det er fremdeles sommer i Oslo, og i dag er det til og med søndag. Jeg skulle bare rydde en skuff som var litt rotete og det endte med at hele klesskapet ble endevendt. Det ene tok det andre med seg og nå har jeg jobbet i ett hele søndagen.  Ved utgangsdøra ligger det nå stabel på stabel av gammelt utbrukt tøy som skal 1. til loppemarked, 2. selges, 3. gis bort, 4. kastes.

Min kusine fortalte om hennes mor som en gang på trettitallet oppdaget en møll i klesskapet sitt. Da tømte hun alle skap i soverommet på jakt etter møll. Klærne lå strødd utover hele huset. De dekket bord og møbler, min tante var svært opptatt av klær. Dette var en søndag. Plutselig fikk  de overraskende besøk av noen celebre folk fra hovedstaden.  Siden den gang var det strengt forbudt å rydde på søndager selv om man oppdaget møll i klesskapet. Man fikk vente til mandag.

 

 

Gringo er på fjellet
 
Det er midt i juli.  Jeg er  hjemme i Oslo. Oslo i juli er deilig. Stille. Behagelig fordi det er ingen ting å finne på. Alle venner er på ferie. Vi pusler rundt her, mannen min og jeg. Barnebarna er alle i utlandet. Til og med Gringo er reist til fjells med eieren. Gringo er min sønns hund, en koselig blanding av huskey, labrador og New Foundlender. Han vet det ikke selv. Han er lykkelig og dum. Hver dag må jeg lokke ham med en hundekjeks, ut må han for å tisse i hagen. Etterpå legger han seg til å sove. Han vil bort fra denne verden. Får altfor få turer, stakkars. Nå lytter jeg til pipingen og hører den ikke,fordi han altså ikke er her. Han er på fjellet.  Der har jeg også vært i ti dager, helt alene. Bare med pc knyttet til solpanel. Herlig. Fikk ferdig et manus, faktisk.
Mine halvt spanske barnebarn, Joakim og Silje er i Spania og nyter sommeren sammen med sin mor og mormor.  De plukker skjell på stranden, og har tusen ting å fortelle Bestemama ( det er meg) i telefonen hver uke. Snart får jeg se dem igjen.  Mitt amerikanske barnebarn dro tilbake til USA etter et helt år på norsk skole. Jan Kristian har en tippoldemor i live. Hun bor i Texas og er snart 105 år. For fire dager siden trodde de hun lå for døden, hun var i koma. Så våknet hun opp og ville ha iskrem og vann. Deretter falt hun i koma igjen. Nå trodde alle det var slutt. Men i forgårs våknet hun igjen opp og var rasende. Skjønte ikke alt oppstusset. Nå er hun i full vigør igjen. Kanskje blir hun 110. Hva vet jeg?
I dag har jeg lagt ut nye tekster på www.frilanser.com  Jeg er nå mer glad for de små ting som skjer i livet mitt. Luking i hagen, lek med barnebarn. Lage en matrett (for en gangs skyld) Hva er mer viktig? Ikke noe for meg. I går var jeg forresten i byen en tur, og nå har jeg funnet ut at folk i Oslo er faktisk VELDIG HYGGELIGE, i alle fall i ferietiden. 
Jeg reiser til Ålesund til slektstevne den 6 august. Min mormor og morfar måtte flykte i båt under Ålesundbrannen for 100 år siden. Det gikk bra, og nå skal vi etterkommere feire dette.
Jeg har laget et slekthefte med isbn-nr og alt. Tittel er : De bodde i Moloveien 5, like ved Molja.

Gringo er på fjellet
 
Det er midt i juli.  Jeg er  hjemme i Oslo. Oslo i juli er deilig. Stille. Behagelig fordi det er ingen ting å finne på. Alle venner er på ferie. Vi pusler rundt her, mannen min og jeg. Barnebarna er alle i utlandet. Til og med Gringo er reist til fjells med eieren. Gringo er min sønns hund, en koselig blanding av huskey, labrador og New Foundlender. Han vet det ikke selv. Han er lykkelig og dum. Hver dag må jeg lokke ham med en hundekjeks, ut må han for å tisse i hagen. Etterpå legger han seg til å sove. Han vil bort fra denne verden. Får altfor få turer, stakkars. Nå lytter jeg til pipingen og hører den ikke,fordi han altså ikke er her. Han er på fjellet.  Der har jeg også vært i ti dager, helt alene. Bare med pc knyttet til solpanel. Herlig. Fikk ferdig et manus, faktisk.
Mine halvt spanske barnebarn, Joakim og Silje er i Spania og nyter sommeren sammen med sin mor og mormor.  De plukker skjell på stranden, og har tusen ting å fortelle Bestemama ( det er meg) i telefonen hver uke. Snart får jeg se dem igjen.  Mitt amerikanske barnebarn dro tilbake til USA etter et helt år på norsk skole. Jan Kristian har en tippoldemor i live. Hun bor i Texas og er snart 105 år. For fire dager siden trodde de hun lå for døden, hun var i koma. Så våknet hun opp og ville ha iskrem og vann. Deretter falt hun i koma igjen. Nå trodde alle det var slutt. Men i forgårs våknet hun igjen opp og var rasende. Skjønte ikke alt oppstusset. Nå er hun i full vigør igjen. Kanskje blir hun 110. Hva vet jeg?
I dag har jeg lagt ut nye tekster på www.frilanser.com  Jeg er nå mer glad for de små ting som skjer i livet mitt. Luking i hagen, lek med barnebarn. Lage en matrett (for en gangs skyld) Hva er mer viktig? Ikke noe for meg. I går var jeg forresten i byen en tur, og nå har jeg funnet ut at folk i Oslo er faktisk VELDIG HYGGELIGE, i alle fall i ferietiden. 
Jeg reiser til Ålesund til slektstevne den 6 august. Min mormor og morfar måtte flykte i båt under Ålesundbrannen for 100 år siden. Det gikk bra, og nå skal vi etterkommere feire dette.
Jeg har laget et slekthefte med isbn-nr og alt. Tittel er : De bodde i Moloveien 5, like ved Molja.

Hallo alle sammen,
 
Nå har jeg vært en stund på ferie, men er tilbake i jobbehulen min (for noen dager i alle fall)
Det hyggeliste som ligger i eposten min er tekstene fra alle ungdommene. Det strømmer inn, og jeg er faktisk imponert over hvor reflektert de er,  alle som har sendt meg tekster.  Jeg lover at det snart skal komme  ti nye.  Innen juli måned er over, skal de nåværende være skiftet ut med nye. Men, jeg tar vare på alle, og hvem vet, kanskje jeg en dag føler meg kallet til å prøve å utgi en samling der også du kan være med, om du vil. Du har selvsagt full copyright på alt jeg evt. legger ut.
 
 Jeg savner imidlertid flere kunstnere som vil sende bilder. Til dags dato er det bare en som har gjort det, Marias bilde ligger derfor fortsatt der, men kanskje det snart kan byttes ut?
 
Min SMS-tjeneste gjorde i går et aldri så lite hopp med registrerte kjøpere. Hvis noen kan forklare meg grunnen, er jeg takknemlig for svar.  Jeg er selvsagt takknemlig for alle som kan videreformidle denne tjenesten, som jeg mener kan være nyttig for nesten alle.
 
Min epost er som vanlig yuniku@online.no
Dit kan du også sende tekster. Men gå til anvisningene på www.frilanser.com
først for å se betingelsene for at tekstene kan komme med.
 
 
 
Jeg skriver for øvrig på et bokprosjekt som jeg snart anser meg ferdig med. Ellers er det jo tørre tider for frilansere, og det er ikke et yrke som kan anbefales, dersom man tror at man kan bli rik.
Ønsker alle en fortsatt fin sommer, og fortsett å følge med på alle de gode tekstene. Kom gjerne med kommentarer til meg som jeg videreformidler til forfatterne.
 
Ha en god dag.
Hilsen Marit
 
 

Her er jeg, dette bildet ble tatt i 2003 av mitt barnebarn Joakim, fem �r.